Blogg

2 nov , 2020,
tanja
No Comments

Jeg gremmes når jeg ser det oransje ansiktet i TV skjermen. De samvittighetsløse øynene og den komiske hentesveisen. Det er en pine når han former trutmunnen som en fisk, og med sine svake retoriske evner, og på sitt narsissistiske vis – serverer oss verbal ondskap.

Jeg kjenner på fortvilelse og oppgitthet over et katastrofalt presidentskap.

Jeg kan ikke politikken. Jeg er heller ikke interessert, fordi…

Trump er slem!

Blottet for menneskers grunnleggende behov som empati, kjærlighet og respekt. Likegyldighet til alle utenom seg selv.

Det verker å tenke på Trumps påvirkning på barn og ungdom.

Unger som blir behandlet med empati, vil mest sannsynlig i neste omgang behandle andre med empati.

Ondskap avler ondskap.

Verdens mektigste mann lærer verden å hate.

Når det gjelder USA valget, er jeg totalt styrt av følelser.

Det er alltid følelser i – og mellom mennesker, og spekteret er stort. Følelser kan være slitsomt og frustrerende, og det kan være givende og spennende. Det å kjenne egne følelsesreaksjoner er viktig for valgene vi tar. Å ta beslutninger på grunnlag av kun følelser, kan fort bli en fiasko.

Hos meg aktiveres gode følelser sammen med mennesker som både er intellektuell og emosjonell dyktig.

Folk med selvinnsikt og som gjennom livet er bevegelig i holdningene sine. Kloke mennesker som tør å skifte mening i takt med utvikling av kunnskap.

Medmennesker som er nysgjerrige og stiller spørsmål om tanker, følelser, ideer og motiver for å forstå bedre.

Kolleger som deler vilt med kunnskap, og som utfordrer meg med godhet – fordi de vil meg vel.

Familie og venner som jeg kan stole på, som gir meg friheten jeg trenger for å «puste», og som elsker meg betingelsesløst.

Jeg trigges og aktiveres av negative følelser av sneversynte mennesker som kun har klokkertro på sitt eget. Bastante meninger på kompliserte spørsmål. Sin egen verdensforståelse er det eneste riktige.

Jeg vemmes av velstående ektepar som viser stolt huset i Spania og hytten på fjellet, samtidig som de bruker sin nye pensjonisttilværelse på å dele sin fremmedfrykt på Facebook.

Jeg blir hjerteknust av voksne som møter utfordrende ungdom med kritikk og harde forventninger, når det de trenger er kjærlighet, varme og trygghet.

Jeg tåler ikke lenger misunnelige bekjente som setter meg i dårlig lys for å heve egen posisjon.

Jeg gidder ikke lenger bruke tid på gjerrige venner som i sosialt lag ødelegger stemning i sin egen fortapelse av selvinnsikt.

Jeg har sluttet å være nysgjerrig på «verdensmestere» og skrytepaver som aldri viser sårbarhet.

Jeg har mistet viljen til å like trangsynte folk som trenger å sette merkelapper på grupper av mennesker enten det gjelder seksuelle legninger, religion eller hudfarge.

Ikke fordi jeg er arrogant, men fordi jeg har nådd et punkt i livet hvor jeg ikke ønsker å kaste bort tid på noe som kjennes ukomfortabelt eller sårer meg. Jeg vil bruke tiden i gode relasjoner, der de glade følelsene aktiveres. Til og med forskning støtter opp om at det er et bra valg. Flere forskere viser til at det tydelige svaret på et langt og lykkelig liv er varme og gode relasjoner. En eldgammel visdom vi har lett for å glemme i vår moderne tid der vi jager sunnhet og helse med trening og grønne smoothier.

Utvikling uten oppgjør med egne fordommer vil neppe gi resultater. Den største av alle fordommer er å påstå at vi ikke har fordommer. Da er veien til selvinnsikt lang.

Selvinnsikt og empati er viktige egenskaper som bidrar til å mestre følelsesmessige reaksjoner og bidrar til å bygge relasjoner.

Vi handler på bakgrunn av egne holdninger og følelser, og kloke valg henger derfor sammen med både intellektuell og emosjonell dyktighet. Samfunnsforståelsen i lag med kunnskap om andres og egne følelser.

Selv har jeg kun masse kunnskap om få ting. Middels kunnskap om en del, og svært lite kunnskap om noe. Fordelen er at jeg vet det. Og jeg er sulten. Skrubbsulten på kontinuerlig læring. Jeg er også bevegelig. Det jeg mener i dag, er ikke sikkert jeg mener i morgen. Da kan jeg ha lært noe nytt som setter hele situasjonen i et nytt lys.

Det finnes aldri enkle løsninger på kompliserte spørsmål, og mennesket er en kompleks samling av følelser, karakterer, behov og trekk som drar oss i ulike retninger. Men vi har alle et valg om å bli bevisst eget reaksjonsmønstre og handlingsmønstre. Det kan få frem det beste i oss selv og andre.

Er du bevegelig i holdningene dine?

Tilbake til politikk.

Om jeg hadde gitt min stemme basert kun på følelser, ville jeg stemt på Trygve Slagsvold Vedum. Hver gang det runde ansiktet dukker opp på skjermen, venter jeg forventningsfull på at journalisten skal lokke frem den forbløffende latteren.

Da fylles jeg med pur glede!

Gjenoppstandelsen

nov , 2020,
tanja
No Comments

Redaktør i Jærbladet: «Hvordan går det med damen i pysjen, mon tro?»

Etter fire uker i den rutete grårosa flanellpysjen – pekte mannen min på meg, og lurte på om det kanskje var på tide å vaske den. Jeg tittet meg i speilet. Flekkene under brystpartiet var vanskelig å se fra min synsvinkel.

Det første lille sparket. Det var på tide å ta seg sammen.

Jeg takket ja til å være medforfatter til boken «Talertekster», og søkte meg inn på masterstudie i ledelse.

LITT i gang – uten særlig motivasjon.

Hjemme påske var et faktum, og hele Norge skulle «ut på tur – aldri sur!»

Ser jeg ut som en fjellgeit, eller?

Jeg ergret meg over muntre venner med invitasjoner til nuter, hav og topper, men gikk til innkjøp av rosa turklær – med riktig merke. Jeg skulle i det minste se bra ut.

Som et lite barn som lokkes med kvikklunsj, oppmuntret venninnen min meg med sprudlende bobler mot nabotoppen til Preikestolen. Hun minnet meg på å lytte til den sildrende bekken, dra inn den nydelige lukten av mose, og kjenne så godt livet er ute i det fri. Innimellom hørte jeg mannen hennes rose meg «at jeg var flink!»

Jeg snublet gjentatte ganger i grove røtter som lignet på slanger langs bakken, og de lette sommer-skoene var gjennomvåte etter første stigning. Jeg unnet vennene mine en god dag, og holdt smilet på – selv om jeg var revnende likegyldig til både lyder og lukter i Guds frie natur. Jeg spilte «godt humør» helt til jeg oppdaget tauet. Siste etappe mot den fantastiske utsikten forlangte armstyrke. De musklene har vært nokså ubrukt hele mitt voksne liv, og medførte et realt manneløft.

Jeg begynte å mugne!

Venninnen min sprudlet av livsgnist i det vi nådde toppen. Champagnekorken smalt i lag med et lykke-hyl.

«Kjenn så vidunderlig boblene smaker etter vi har brukt kroppen!»

Seriøst? Den eneste «smaken» etter to timer bratt stigning er stikkende ull-undertøy, og en kald gufs som fikk meg til å fryse.  Nei, min venn. Sprudlende vin smaker best på en stemningsfull restaurant, i lystige lag eller i en av Petter Stordalens deilige senger.

Jeg liker å gå tur, men foretrekker farger og puls.

Fjellet for meg er grønt, grått og kjedelig.

Gi meg en pulserende by, og jeg kan rusle i timevis.

Ingenting gir meg mer hvile i hodet enn å spasere gjennom hovedstadens store mangfold. Grønland der det lukter karri og som bugner med frukt og grønt fra Midtøsten. Kontrasten Aker Brygge med eksklusive restauranter og forretningsmenn med stive snipper. Grünerløkka med fargerike butikker og fascinerende gatekunst, og langs Akerselven der man passerer spraglete tagging, kulørte kafeer og en lysekrone som henger «fra himmelen». Slottsparkens tunge lønnetrær, Youngstorgets dansende fortauskafeer og Barcode-området som ligner Manhattan. Skylinen sammen med den gripende Operaen, det forbløffende Munchmuseet og et nytt storslått bibliotek – er til å miste pusten av.

Jeg kan gå tur en hel dag, før jeg avslutter med et glass vin.

Det er klart for de som teller kalorier og tenker på levra, virker det neppe sundt. For meg er det som en yogatime. Hodet mitt blir rolig, sjelen varm og hjernen inspirert.

Det er deilig å finne ro og sjelefred uten å måtte ligge og tøye i de mest forbausende stillinger med pussige ansiktsuttrykk.

7.mai 2020.  En festdag. Regjeringen åpner for å samle 50 stk.

Jærens driftige kafe-dronning ligger ikke i sofaen med «stiv pysjamas». Som en friidrettsutøver på startstreken gir hun jernet i det startskuddet går: Kan du skrive et inspirasjonsforedrag med overskrift «Få gang!» i løpet av tre dager?

Damen solgte ut to fullbooka foredrag på en kveld – og jeg danset ned den røde løper!

Jeg var i gang!

Hele våren fortalte venner og rause «heiere» at min kompetanse, mitt budskap og min inspirasjon ville være et stort behov fremover.

Jeg trodde det var kjærlig trøst!

Nå er høstens kalender overveldende.

Mitt beste halvår noensinne. Jeg klyper meg i armen.

Et mangfold av kunder og yrkesgrupper. Blikkenslagere og leger. Pedagoger og ledere. Byggmestere og offiserer.

Folk er folk!

De vil ha påfyll om ulike typer mennesker, og hvordan man i samspill og team kan skape en bedriftskultur alle vil være en del av. Bevissthet på holdninger og handlinger, innsats og motivasjon – for det beste arbeidsmiljøet. Alt satt i lys av en verden i voldsom endring.

Jeg elsker næring fra publikum. Derfor var jeg som en trassig unge når jeg ble anbefalt å gå digitalt. Vil ikke – vil ikke -vil ikke!

Nå kjører jeg begge deler.

Live publikum er alltid best, men når kamera ruller – klinker jeg til! Hjernen min virker slik at når utfordringen kommer nær– så hopper jeg. Da er det ikke en celle i kroppen som stritter imot, og alle begrensningstanker forsvinner. Jeg går fra å kjøre i en vanlig 60-sone til å speede opp til langt over grensen på motorveien!

Da kjenner jeg at jeg lever!

Det var alltid lys langt inni tunellen.

Jeg kom gjennom langt tidligere enn antatt.

Det kan bli mørkt igjen.

Da skal jeg ha klar andre strategier enn «måpende i pysjamas»

Så kjære fru redaktør. Takk for omtanken!

Jeg er oppstanden!

Er det sant?

9 apr , 2020,
tanja
No Comments

Er det sant?

Jeg våkner varsomt. Lave stemmer, lyden av klirrende «instrumenter» og vasking av hender. Jeg hører raske korridorskritt, og strekker beina mine på det glatte lakenet. Jeg snur meg mot den kjølige enden av puten. Morgengjespen lager lyd av det slag når man kjenner kroppen har restituert seg fra gårsdagens utmattelse.

Stunden er deilig. Men kort. Plutselig husker jeg. Jeg er på et bøttekott på Haukeland sykehus. Kvelden før var en lidelse. En ung far på 49 år. Lam fra halsen og ned etter tragisk ulykke. Redd, fortvilet og full i sorg.

Er det sant? Er det virkelig sant?

Slik var morgenene for nøyaktig 20 år siden.

Slik våkner jeg i nåtid.

Er det sant?

Personlig var tragedien langt større for tjue år siden. Å se en ung far streve i det dype mørket var en pine. Men verden utenfor var som før. Jeg tok mentale pauser. Jeg fylte «timeoutene» med venner, latter og vanlig studentliv. Jeg stod på Gamle Bybro over Nidelva og nøyt fargene av Trondheims karakteristiske bygninger. Jeg smilte til kunstnere som koste seg med utepils på vakre Bakklandet, og danset oppå pianoet på byens kuleste bar, «Frakken».

Nå er verdensomfanget mørkt og dystert. Det kjennes som om det skjedde på et kvarter. Hver eneste nyhetsapp er skremmende, og viser lite optimsime – og som i alle kriser rammes de mest sårbare hardest. Jeg bor i Norge. Verdens grønne gren. Et velutviklet land som tar vare på meg. Jeg er heldig. Jeg vet. Det kjennes likevel vanskelig.

For tjue år siden var jeg ung og sårbar.

Nå er jeg voksen, klok og ansvarlig.

Jeg ser sider av meg selv som er totalt ukjent.

Jeg er jo en mulighetstenker.

Jeg er tilpasningsdyktig.

Jeg viser vei i endringsprosesser.

Jeg sutrer aldri, og

jeg er kortsint.

Både som leder og foredragsholder er jeg er kreativ. Jeg jobber ofte ut av boksen.

Men rommet føles så trangt, at det verker.

Nå surmuler jeg, ser stengte dører og er sint.

Når jeg skal slappe av pleier jeg å se koselige serier som danske «Badehotellet». Jeg fniser frydfullt av herr Madsens spontane bemerkning av konens bak: «aaaaah om du har en dejlig røv, Therese», og feller en tåre når Morten og Fie endelig finner kjærligheten.

NÅ ser jeg Game of Thrones. Tidenes største og mest populære TV-serie i hele verden, der et liv er like mye verdt som en norsk flue, og blodet flyter som regn på en jærsk høstdag.

Jeg klapper i hendene når de onde blir slukt av drager. Reiser meg fra sofaen og jubler når svikere blir halshugd– «Det hadde du godt av ditt jævla svin!», roper jeg! Aggrsjonen kjennes som en renselse.

Denne uken har jeg milnet litt.

Jeg nyter en morgenkaffe under dynen og leser naboens skildringer av årets vår. Finn Våga er journalist i Stavanger Aftenblad og beskriver elegant duften av Jærens møkkjorder, lekende nabobarn og observasjon av en ertende skjære som danser over katten vår. Heller ikke han kommer utenom bekymringer og grubling på hvordan livene våre vil bli etter den mest ekstreme nedstengingen av verden noensinne.

Jeg takker for nydelige ord i en messenger melding, og vinker fra soveromsvinduet. Finn vinker tilbake fra kjøkkenet sitt. Han takker for ros, og avslutter:

Livet er en absurd konstruksjon.

Noen ganger –

Heldigvis, – også et eventyr.

Tre korte setninger. Tårene triller. Hjertet jubler.  

Jeg – piken som ikke skulle vært født. Unnfanget av mindreårig, oppdratt som enebarn av dem begge. Sammen, med trygghet og kjærlighet. Mot alle odds!

Som jeg har levd!

Så mange lag, farger og nyanser. Intenst, lett og dristig. Eventyr som ligner glitter og konfetti. Alle slags dufter, toner og kontraster.

Nå må jeg holde ut noen grådager. Kanskje mange.

Om igjen og om igjen hører jeg sangen, Launch status check (Spenn deg fast) med Trygve Skaug.

Teksten treffer meg.

Hvordan er det med luft der ute
Hvordan er det med gravitasjon
Lyser stjernene midt på dagen, hvem skal du ringe når du savner noen
Hvem står i døra og roper du skal inn
Hvem holder med deg i motvind
Hvem følger med så du treffer siste trinn

Spenn deg fast
Veien er lang når du ser’n ifra ditt perspektiv
Spenn deg fast
Og ikke vær redd for det er bare et liv
Spør meg om råd og jeg har et par svar
Men skritta helt frem er det du som tar
Husk å bruk hjelm, du drar når du er klar

Jo,…

det er rikelig med luft på Jæren. Det åpne landskapet gir vinden fart og former sanddyner ved havet som herjer.

Stjernene – midt på dagen – er vanskelig å se…

Men, jeg ser takknemlig alle som står i døren

og roper meg inn

Kjærlig står de som holder med meg

 i motvind

Men like tydelig ser jeg de…..

hvor jeg har liten verdi!

Mitt knippe av «hjerter»….

passer på at jeg treffer siste trinn!

Å ja…

Jeg spenner meg fast

Skritta helt frem er det JEG som tar

Og jeg drar…når jeg er klar! …..om litt!

Gulp, flinkiser!

17 mar , 2020,
tanja
No Comments

Jeg var i begynnelsen av trettiårene det året to-åringen min fikk nok av rådene mine!

Det var en vanlig onsdag med spagetti og kjøtteig til middag, og jeg gav datteren min oppmuntrende og velmente råd hvordan hun skulle mestre rulling av lange pastastrimler på en gaffel. Tuvas blikk var morskt og underleppen dirret forsiktig. I det jeg hentet mer drikke, ålte den lubne kroppen seg ut av tripptrappstolen, og opp på bordet. Det var villhet i blikket, og fryd i skriket da spagettigryten traff gulvet med et gedigent brak.

Jeg var i slutten av førtiårene mandag forrige uke. Media var opptatt av Corona virus, men ellers var livet ganske normalt. Telefonen ringte midt på dagen. Det var fra St.Olavs Hospital -universitetssykehuset i Trondheim. «Vi må dessverre avlyse begge foredragene dine denne måneden. Vi beklager, men vi kan ikke samle flere hundre sykehusansatte i samme rom i disse coronatider».

Jeg kjenner det strammer i brystet. Dette var en stor jobb for meg. Mange mennesker. Stor utfordring. Gode penger.

Jeg trøster meg med at de fleste jobbene før sommeren er mindre grupper. Så hysterisk blir det neppe.

Onsdag er alle foredrag avlyst.

Onsdag er alle veiledninger avlyst.

Onsdag er alle barnehagebesøk avlyst.

Onsdag er det meste av toppidrett avlyst. Jeg ser skuffelsen og sorgen til sønn og hockeykamerater som brått må ta farvel. Uten håp om NM gull, uten avskjedsfest.

Onsdag forstår jeg at turen jeg har spart og gledet meg til et helt år, henger i en tynn tråd. VM i skreifiske i vakre Lofoten. Jeg har frydet meg som et lite barn før julaften.  Gleden går over til sinne.

Onsdag forstår jeg alvoret. Jeg er ikke viktig. Jeg vet. Jeg skjønner. Jeg er frisk. Mine er friske. Jeg ER takknemlig.

Onsdag starter flinkisene. Først forsiktig og ydmykt. Så øker volumet, mengde og tempo.

Kolleger, eksperter og andre flinkiser. De stråler styrke, positivitet og klokskap. De flørter og blunker til kamera og gir barmhjertige råd hvordan du og jeg skal takle vårt nye liv.

Telefonnummer blinker i storyen om du som leder trenger råd hvordan lede i en annerledes tid.

Kolleger oppmuntrer optimistisk hvordan jeg kan prestere. Produsere. Se muligheter. Lære. Være innovativ. Fremoverlent.

  • Har du hjemmekontor. Fatt mot, brett opp ermene og gyv løs!
  • Stå opp til vanlig tid. Kle deg og smink deg som du skal på jobb.
  • Struktur på dagene er viktig!
  • Faste rutiner!
  • Pass på å få frisk luft, og la for all del ikke treningen utebli. «Bli inspirert til din type hjemmetrening», glitrer treningsfruene med smekre kropper og blendende hvite smil.
  • Til familielivet: Lag SUNN mat sammen, finn ryddeprosjekter og husk å gjøre noe gøy.

Jeg får sure oppstøt.

Jeg sitter fortsatt i pysjen. Uten sminke. Håret i en topp. Sover to timer ekstra hver morgen. Ser en episode på Netflix før jeg står opp.

I går hadde jeg napoleonskake og kaffe på sengen. DIG!

Jeg sier ja til alt ungene (ungdommen) spør om. Brus, grandiosa, smågodt.

Jeg er matt.

Men langt fra uten håp. Det ordner seg.

Men akkurat nå vil jeg bare være et helt alminnelig menneske. Litt lei. Litt skuffet. Litt forskrekket. Litt redd. Litt sint.

Som datteren min, to år. Jeg slenger spagettigryten i gulvet.

Det er ikke synd på meg. Det handler ikke om meg. Nå handler det kun om å ta ansvar SAMMEN.

Jeg mener heller ikke å være ufin. «Mine kolleger» er dyktige og nydelige mennesker.

Vi er ulike.

Vi tar ulike valg.

Kanskje tar jeg dårligere valg enn flinkisene.

Men jeg tror ikke det.

Jeg tenker det er helt alright at vi tenker ulikt, føler ulikt og handler ulikt. Vi ønsker alle det samme, og vi vil hverandre vel. Raushet, mitt yndligsord, har sjeldent vært viktigere.

Jeg savner Per Fugelli. Han ville sikkert delt kloke betrakninger med oss denne uken.

Innholdet hadde neppe handlet om superkrefter.

Per var opptatt av det alminnelige mennesket.

Han snakket ofte om hvordan vi er jaget av flinkhet.

Mennesker som skal være kloner av supermann.

Effektive, produktive og sterke.

Prestere ekstraordinært hele tiden.

Per hadde et nydelig menneskesyn. Jeg tror på han. Fordi det han forteller, er det jeg ser.

Jeg er også flinkis. Jeg vet. Jeg digger å jobbe hardt. Jeg elsker å prestere. Jeg nyter applaus.

Men jeg er også god på å være et vanlig menneske.

Jeg liker ikke å gjøre feil.

Jeg liker ikke å ta dårlige beslutninger.

Jeg liker ikke når jeg ikke mestrer

 – men jeg aksepterer det.

Eller som nå. Lat. Sur. Skuffet. Lei. Redd.

Så…

hei du – som daffer i pysjen hele dagen,

hei du  – som sover litt frempå,

hei du – som ikke er så god på struktur:

Det kan fort gå godt!

Ulike typer mennesker.

Ikke putt alle i samme boks.

Det kan fort bli trangt!

Og det ønsker vi vel ikke i disse Corona-tider?

….. men det er klart – om jeg sitter i pysjen og måper med tomt blikk på langfredag – får noen sparke meg i ræven!

God og tålmodig dugnad, folkens…..

…….og til dere viktige som holder hjulene i gang: HJERTELIG TAKK!

Selvskryt eller selvkritisk?

6 sep , 2019,
Tom-Wilkin Martinussen
No Comments

I dag leverte jeg foredrag for 250 leger og sykepleiere på Stavanger universitetssykehus – og alt klaffet. Sist tirsdag leverte jeg samme foredrag gjennom talerlisten for ulike yrkesgrupper. Ingenting klaffet.

Begge deler er veldig sjelden.

Jeg får heldigvis ikke terningkast i VG. 
Men jeg gir meg selv inni eget hode🤷‍♀️😂
Det går ofte i firere og femmere. Jevnt god – med forbedringspotensialer.

Jeg tviler på publikum i Oslo ville gitt meg stryk. Men det gir meg ingen «trøst». Jeg har egne mål og høye forventninger til egen levering. Tekniske småfeil da powerpointen ble overført fra PC til Mac, og en nedtellingsklokke som viste sekunder i stedet for minutter satte meg ut. Jeg leverte i ord. Og noenlunde i kroppsspråk. Men jeg spilte. Jeg var ikke tilstede.

I dag var jeg TILSTEDE. Blikk, smil og timing. Refleksjoner som skapte engasjement, poeng som provoserte, historier som fikk publikum til å gapskratte og rødme – og sårbarhet som berørte. Jeg kjente hver følelse.

Fra terningkast 1 til terningkast 6 – på en uke?🤷‍♀️ Jeg var forbannet! Det gav en høy dose lyst, mot og energi!

Det var da damen i salen reiste seg og sa: «fy søren, du slår Dora Thorhallsdottir ned i støvlene», jeg gav meg selv den sjeldne sekseren💃

Jeg digger Dora!

WomenPower

sep , 2019,
Tom-Wilkin Martinussen
No Comments

Hanne Kristin Rohde og jeg er enig om at verden trenger mer WomenPower, og at pusekatter er bedre enn yoga!

Mitt første møte med modige Rohde var avgjørende for min fremtid. Det visste ikke Hanne Kristin før i dag.

Jeg startet med foredrag i det små i 2008. En lidenskapelig hobby, men med et brennende budskap. Jeg prøvde meg forsiktig frem på ukjent arena. Deler av det jeg leverte var bra. Noe tamt. Litt var fantastisk. Jeg justerte meg underveis gjennom tilbakemeldinger. Noen har lært meg at de fleste mennesker vil heller bli ødelagt av ros, enn reddet av kritikk. Det har jeg memorert.

Jeg lyttet til hva jeg måtte bli bedre på. Ikke med glede. Heller ikke med skuffelse. Men med en porsjon flauhet. Mennesker i salen ønsket seg enda bedre.

I dag ville jeg aldri vært dem foruten. Utenom en.

Blomstringen startet. Jeg var nesten i full blomst da samtalen fra en kursdeltaker tok kverken på mangfoldets utspring. Den høyt utdannet mannen stilte spørsmål ved min troverdighet til ledelse foredrag. Kun en bachelorgrad innen pedagogikk og 60 poeng videreutdannelse? Hvor var mastergraden min? Hva hadde jeg forsket på? Hvilke teorier støttet jeg meg på? Og kunne virkelig 19 år som daglig leder i barnehager telle?

«Dessuten er du alt for personlig», – slo meg i bakken.

Jeg var uerfaren. Jeg tok seksten skritt tilbake. 
Han skulle prøvd seg nå!!!!

I flere år var konferansen «Kvinner i tiden» årets høydepunkt, og kjendiser glitret på scenen. De leverte en etter en høsten 2013. Ordfører Christine Sagen Helgø, Jan Ove Ottesen fra rockebandet Kaizers, Geir Lippestad, Linn Skåber, og min store musikalske helt, Bjørn Eidsvåg. Helt til slutt stod toppleder i Oslo politiet, Hanne Kristin Rohde. Hun fortale om lederoppdraget på dagen ingen av oss vil glemme.

22.juli 2011.

Foredraget var klokt, nært, varmt – og inderlig personlig. 
Jeg fant tilbake til MEG. Min historie. Min kunnskap. Mitt talent. Mitt mot. Mitt budskap.

Forskning er avgjørende viktig. Uten den hadde vi navigert oss bort i blinde!
Men det er mulig å være klok – uten å støtte seg på teori.

Jeg lever nå av å følge opp ledere, og holder rundt 60 foredrag pr.år.

I dag – 4.juni 2019 – hilste jeg for første gang på Hanne Kristin Rhode.

Vi var 
I samme by
På samme hotell
På samme restaurant
I samme ærend
Foredrag.

#Forbilde

Idylliske bilder?

sep , 2019,
Tom-Wilkin Martinussen
No Comments

Idylliske bilder…. Jobb eller ferie?

De 2 siste døgnene har jeg:
Reist i 19 timer
Stått på scenen i 4 timer
Hatt ledertrening i 5 timer
Sovet i 12 timer
Gått tur i 45 min
Snakket/chattet med familien i 15 min
Svart på mail i 30 min
Hatt telefonmøter i 30 min
Fritd 6 timer
= 48 timer

Reisetiden brukes effektivt. På båt og tog jobber jeg med forberedelser og dokumentasjonsarbeid. På buss og fly reflekterer jeg over eget arbeid. Intensjon, handling og effekt – men mest av alt på menneskene jeg har møtt. Historiene, engasjementet og stemningen.

«Blir du ikke fryktelig sliten»? Eller – «Nå må du passe på så du ikke møter veggen, Tanja», hører jeg stadig vekk.

Jeg forstår det er velment, og jeg har respekt for denne type risiko. Samtidig undrer jeg meg over folk i verdens rikesete land som dyrker den normale tilstanden av å være sliten.

Det finnes mennesker blant oss som virkelig har «har lov» å være slitne. Men alt for mange bruker ordet daglig. Sliten av husarbeid, sliten av å følge opp barna, sliten av å være forkjøla, sliten av handlesenter – og sliten av jobben som stadig stiller nye krav. Det som egentlig bare er livet! Jeg blir selvsagt sliten av 19 timers reis, og timer på scenen uten et sekund mulighet for hvile.Men jeg elsker å bruke meg selv «opp». Hver eneste dag Jeg tenker ofte på faren min som i slutten av 40-årene ble skadet og lam fra halsen og ned. Han savnet mest av alt den «slitsomme» hverdagen. Eller som han selv sa: «Jeg savner å sitte på trappen – en sommersdag, og være jævlig lei arbeid».

«Du er så flink du Tanja», hører jeg også mye. Et kompliment. Jo, takk. Jeg ER flink i mye, og veldig mye ikke. Men jeg VELGER positivt fokus.

Og det jeg er SYKT god til, er å gripe øyeblikk. Hver eneste dag.

Fra Hardanger vil jeg huske duften av blomster, stillheten i hagen som plutselig ble brutt av klassisk musikk, middag «alene» blandt 100 Japanere, eplebonden som bøy på fersk cider – og et hotellrom med utsikt til å miste pusten av.

Det er verdt hele livet det❤️

I need my fix

sep , 2019,
Tom-Wilkin Martinussen
No Comments

30.juli og på vei mot Oslo for å holde foredrag.

«I need my fix!”, sier min gode venn og kollega Nina Nakling, etter hver sommerferie.

Med det mener hun:

«Det er på tide med litt applaus igjen!»

Jeg tror de beste foredragsholdere må like responsen av anerkjennende nikk og hender som klapper i takt. Rungende latter og blanke øyner. Mennesker i flokk som blir beveget av DEG. Alene på scenen.

Jeg har vært på utallige foredrag med professorer og forskere som får meg til å gjespe. De som er griseflinke i faget sitt, men ikke klarer formidle eller trives på en scene.

De aller beste har begge deler. Nina Nakling er en.

Nina leker på scenen.

Hun leverer fag, forskning og erfaring inntullet med et sjeldent og innholdsrikt vokabular – blandet med den morsomste mimikk og kroppsspråk.

Hos henne «gikk jeg i lære»🙏

Tre dager etter evighetsferie med sol, paella og litervis duggende pils, kjenner jeg virkelig IKKE at «I need my fix”!

Jeg trenger mer at noen rister hjernen min og undersøker om noe der inne fortsatt virker.

I Holmenkollen venter en gjeng pedagoger på at Raus Ledelse skal åpne sitt årlige Kick Off…

…og samme hvor lite klar jeg føler meg…

I det navnet mitt ønskes velkommen…

«I do the fix” – and love it❤️

Og da er hverdagen i gang!

God høst, folkens🍁🌞🍂

…Jo gladere vi blir?!

29 jul , 2018,
tanja
No Comments

«Nei, du på høye hæler fikser vel ikke camping-livet», sa en lattermild dame på Kiwi i det jeg forsynte handlekurven min med ulike is-sorter. Small-talken handlet om halve Bryne som var på vei til Dana- eller Kattegat-cup i Danmark. Fruen kjente tydeligvis til både meg og datteren min. Selv skimtet jeg kun et ansikt jeg hadde sett tidligere.

Spøken med mine høye hæler er en klassiker, og er både morsom og ufarlig.

Jeg lo høflig med.

Det er ikke før kvinnemennesket mumler annet vrøvl at jeg oppdager jeg er høyst provosert. På tre minutter lirer hun ut av seg om skilsmissebarn som må reise med naboen, foreldre som ikke melder seg til skoleovernatting, og enslige foreldre med nye kjærester som velger sydentur før Cup.

«Ditt barn har nå i hvert fall en interessert pappa med seg», sier hun mens hun rister lett på hodet.

I bilen hjemover tenker jeg på alt jeg kunne, ville og burde svart.

De to siste årene har jeg fulgt flere venner gjennom skilsmisser. Alle med ulike historier. Ulike sår. Ulike feil. Ulike valg. Det de alle har til felles er kjærligheten og bekymringen for egne barn. Jeg undrer meg om damen på butikken har tenkt tanken.

Det slår meg at hun også tar feil om meg. Selvsagt hadde jeg fikset campingplassen. Om jeg måtte. Jeg hadde byttet ut mine yndlings-pumps med gullglitrende flippflopper eller neonrosa Sneakers. Matchende shorts, glitter-topp og rosa Bergans-jakke. Pappvin i plastglass og litt ekte brie fra en kjølebag, og jeg skulle nok overlevd.

Om jeg hadde campingplassen for meg selv. Også helst en enslig tribune.

Psykolog Carl Gustav Jung utviklet begrepene INTROVERT og EKSTROVERT på 1800-tallet. Ekstroverte personer henter energi av å være sammen med andre, mens de introverte får energi av å være alene. Det er ulike grader, og mange er også begge deler.

Jeg elsker ulike typer mennesker, og henter INSPIRASJON både via jobb, venner og tilfeldige samtaler på toget, i skogen og sidelinjen på en fotballkamp.  Det hender til og med at jeg er skrubbsulten på denne type påfyll.

Men når det kommer til hva som tapper og hva som gir ENERGI er jeg ytterst på kanten av introvert. Det er vanskelig for andre å se når jeg sprudler og spraker på scenen, og fort tar rommet med stort engasjement i sosiale sammenhenger.

Derfor er 5 dager på en Campingplass og fotballstadioner «et mareritt» for meg.  Det er nok å skrolle meg gjennom ukas MyStory på Snap, og jeg får nesten pusteproblemer. Fnisende tenåringer, kamprop, foreldre som synger (les:skriker) Bryne-sangen før kampstart, og når solen går ned er teltene tettpakka med glade mennesker som skåler i Tuborg.

Jeg er takknemlig for at flere av dere ikke er som meg, og kan synge «Jo mere vi er sammen, jo gladere vi blir». Ellers hadde det blitt veldig stusselig for de fine ungene vår. Frivillige trenere og engasjerte mammaer og pappaer som gir morsomme og minnerike opplevelser, både til egne og andres barn. Dere har fortjent heder og ære, gull og konfetti. Sammenlagt har mine to barn vunnet i lotto med trenerteam som har sett, bekreftet og justert dem. Varme hjerter, muntre kommentarer og glimt i øyet.

Premie og gulldryss fortjener også mine introverte med-søstre og brødre.  Alle dere som spiller «dette er så koselig»-skuespillet, men som lengter etter å puste alene. Men når man gjør det for de vi elsker høyest, er prisen kanskje ikke så høy.

Noen forbinder mine valg med egoisme. Det å være mest opptatt av seg selv, og ikke bry seg om andre. Ikke bidra til felleskapet. De som kjenner meg best vet heldigvis bedre.

 

Hans Eskil Vigdel debuterte nettopp med boken «Ingen introverte i himmelen». Her sier han:

Alenetid og dybde er en livsnødvendighet for alle introverte som ønsker å ha et godt liv.

 For meg er det som oksygen.

 

Det er når jeg er alene at jeg kjenner at jeg lever.

 

Jeg tviler sterkt på at damen på Kiwi representerer mange.  Kanskje hadde hun til og med en dårlig dag.

Men til dere få med samme holdninger – vil jeg si som ungdommen min på 14 sa en dag vi var uenig:

It is my life!

 

Videoteaser – “Irritert over ulike ting”

7 mar , 2018,
tanja
No Comments

UTDRAG FRA FOREDRAGET “ULIKHETER SOM STYRKE”