Blogg

Selvskryt eller selvkritisk?

6 sep , 2019,
Tom-Wilkin Martinussen
No Comments

I dag leverte jeg foredrag for 250 leger og sykepleiere på Stavanger universitetssykehus – og alt klaffet. Sist tirsdag leverte jeg samme foredrag gjennom talerlisten for ulike yrkesgrupper. Ingenting klaffet.

Begge deler er veldig sjelden.

Jeg får heldigvis ikke terningkast i VG. 
Men jeg gir meg selv inni eget hode🤷‍♀️😂
Det går ofte i firere og femmere. Jevnt god – med forbedringspotensialer.

Jeg tviler på publikum i Oslo ville gitt meg stryk. Men det gir meg ingen «trøst». Jeg har egne mål og høye forventninger til egen levering. Tekniske småfeil da powerpointen ble overført fra PC til Mac, og en nedtellingsklokke som viste sekunder i stedet for minutter satte meg ut. Jeg leverte i ord. Og noenlunde i kroppsspråk. Men jeg spilte. Jeg var ikke tilstede.

I dag var jeg TILSTEDE. Blikk, smil og timing. Refleksjoner som skapte engasjement, poeng som provoserte, historier som fikk publikum til å gapskratte og rødme – og sårbarhet som berørte. Jeg kjente hver følelse.

Fra terningkast 1 til terningkast 6 – på en uke?🤷‍♀️ Jeg var forbannet! Det gav en høy dose lyst, mot og energi!

Det var da damen i salen reiste seg og sa: «fy søren, du slår Dora Thorhallsdottir ned i støvlene», jeg gav meg selv den sjeldne sekseren💃

Jeg digger Dora!

WomenPower

sep , 2019,
Tom-Wilkin Martinussen
No Comments

Hanne Kristin Rohde og jeg er enig om at verden trenger mer WomenPower, og at pusekatter er bedre enn yoga!

Mitt første møte med modige Rohde var avgjørende for min fremtid. Det visste ikke Hanne Kristin før i dag.

Jeg startet med foredrag i det små i 2008. En lidenskapelig hobby, men med et brennende budskap. Jeg prøvde meg forsiktig frem på ukjent arena. Deler av det jeg leverte var bra. Noe tamt. Litt var fantastisk. Jeg justerte meg underveis gjennom tilbakemeldinger. Noen har lært meg at de fleste mennesker vil heller bli ødelagt av ros, enn reddet av kritikk. Det har jeg memorert.

Jeg lyttet til hva jeg måtte bli bedre på. Ikke med glede. Heller ikke med skuffelse. Men med en porsjon flauhet. Mennesker i salen ønsket seg enda bedre.

I dag ville jeg aldri vært dem foruten. Utenom en.

Blomstringen startet. Jeg var nesten i full blomst da samtalen fra en kursdeltaker tok kverken på mangfoldets utspring. Den høyt utdannet mannen stilte spørsmål ved min troverdighet til ledelse foredrag. Kun en bachelorgrad innen pedagogikk og 60 poeng videreutdannelse? Hvor var mastergraden min? Hva hadde jeg forsket på? Hvilke teorier støttet jeg meg på? Og kunne virkelig 19 år som daglig leder i barnehager telle?

«Dessuten er du alt for personlig», – slo meg i bakken.

Jeg var uerfaren. Jeg tok seksten skritt tilbake. 
Han skulle prøvd seg nå!!!!

I flere år var konferansen «Kvinner i tiden» årets høydepunkt, og kjendiser glitret på scenen. De leverte en etter en høsten 2013. Ordfører Christine Sagen Helgø, Jan Ove Ottesen fra rockebandet Kaizers, Geir Lippestad, Linn Skåber, og min store musikalske helt, Bjørn Eidsvåg. Helt til slutt stod toppleder i Oslo politiet, Hanne Kristin Rohde. Hun fortale om lederoppdraget på dagen ingen av oss vil glemme.

22.juli 2011.

Foredraget var klokt, nært, varmt – og inderlig personlig. 
Jeg fant tilbake til MEG. Min historie. Min kunnskap. Mitt talent. Mitt mot. Mitt budskap.

Forskning er avgjørende viktig. Uten den hadde vi navigert oss bort i blinde!
Men det er mulig å være klok – uten å støtte seg på teori.

Jeg lever nå av å følge opp ledere, og holder rundt 60 foredrag pr.år.

I dag – 4.juni 2019 – hilste jeg for første gang på Hanne Kristin Rhode.

Vi var 
I samme by
På samme hotell
På samme restaurant
I samme ærend
Foredrag.

#Forbilde

Idylliske bilder?

sep , 2019,
Tom-Wilkin Martinussen
No Comments

Idylliske bilder…. Jobb eller ferie?

De 2 siste døgnene har jeg:
Reist i 19 timer
Stått på scenen i 4 timer
Hatt ledertrening i 5 timer
Sovet i 12 timer
Gått tur i 45 min
Snakket/chattet med familien i 15 min
Svart på mail i 30 min
Hatt telefonmøter i 30 min
Fritd 6 timer
= 48 timer

Reisetiden brukes effektivt. På båt og tog jobber jeg med forberedelser og dokumentasjonsarbeid. På buss og fly reflekterer jeg over eget arbeid. Intensjon, handling og effekt – men mest av alt på menneskene jeg har møtt. Historiene, engasjementet og stemningen.

«Blir du ikke fryktelig sliten»? Eller – «Nå må du passe på så du ikke møter veggen, Tanja», hører jeg stadig vekk.

Jeg forstår det er velment, og jeg har respekt for denne type risiko. Samtidig undrer jeg meg over folk i verdens rikesete land som dyrker den normale tilstanden av å være sliten.

Det finnes mennesker blant oss som virkelig har «har lov» å være slitne. Men alt for mange bruker ordet daglig. Sliten av husarbeid, sliten av å følge opp barna, sliten av å være forkjøla, sliten av handlesenter – og sliten av jobben som stadig stiller nye krav. Det som egentlig bare er livet! Jeg blir selvsagt sliten av 19 timers reis, og timer på scenen uten et sekund mulighet for hvile.Men jeg elsker å bruke meg selv «opp». Hver eneste dag Jeg tenker ofte på faren min som i slutten av 40-årene ble skadet og lam fra halsen og ned. Han savnet mest av alt den «slitsomme» hverdagen. Eller som han selv sa: «Jeg savner å sitte på trappen – en sommersdag, og være jævlig lei arbeid».

«Du er så flink du Tanja», hører jeg også mye. Et kompliment. Jo, takk. Jeg ER flink i mye, og veldig mye ikke. Men jeg VELGER positivt fokus.

Og det jeg er SYKT god til, er å gripe øyeblikk. Hver eneste dag.

Fra Hardanger vil jeg huske duften av blomster, stillheten i hagen som plutselig ble brutt av klassisk musikk, middag «alene» blandt 100 Japanere, eplebonden som bøy på fersk cider – og et hotellrom med utsikt til å miste pusten av.

Det er verdt hele livet det❤️

I need my fix

sep , 2019,
Tom-Wilkin Martinussen
No Comments

30.juli og på vei mot Oslo for å holde foredrag.

«I need my fix!”, sier min gode venn og kollega Nina Nakling, etter hver sommerferie.

Med det mener hun:

«Det er på tide med litt applaus igjen!»

Jeg tror de beste foredragsholdere må like responsen av anerkjennende nikk og hender som klapper i takt. Rungende latter og blanke øyner. Mennesker i flokk som blir beveget av DEG. Alene på scenen.

Jeg har vært på utallige foredrag med professorer og forskere som får meg til å gjespe. De som er griseflinke i faget sitt, men ikke klarer formidle eller trives på en scene.

De aller beste har begge deler. Nina Nakling er en.

Nina leker på scenen.

Hun leverer fag, forskning og erfaring inntullet med et sjeldent og innholdsrikt vokabular – blandet med den morsomste mimikk og kroppsspråk.

Hos henne «gikk jeg i lære»🙏

Tre dager etter evighetsferie med sol, paella og litervis duggende pils, kjenner jeg virkelig IKKE at «I need my fix”!

Jeg trenger mer at noen rister hjernen min og undersøker om noe der inne fortsatt virker.

I Holmenkollen venter en gjeng pedagoger på at Raus Ledelse skal åpne sitt årlige Kick Off…

…og samme hvor lite klar jeg føler meg…

I det navnet mitt ønskes velkommen…

«I do the fix” – and love it❤️

Og da er hverdagen i gang!

God høst, folkens🍁🌞🍂

…Jo gladere vi blir?!

29 jul , 2018,
tanja
No Comments

«Nei, du på høye hæler fikser vel ikke camping-livet», sa en lattermild dame på Kiwi i det jeg forsynte handlekurven min med ulike is-sorter. Small-talken handlet om halve Bryne som var på vei til Dana- eller Kattegat-cup i Danmark. Fruen kjente tydeligvis til både meg og datteren min. Selv skimtet jeg kun et ansikt jeg hadde sett tidligere.

Spøken med mine høye hæler er en klassiker, og er både morsom og ufarlig.

Jeg lo høflig med.

Det er ikke før kvinnemennesket mumler annet vrøvl at jeg oppdager jeg er høyst provosert. På tre minutter lirer hun ut av seg om skilsmissebarn som må reise med naboen, foreldre som ikke melder seg til skoleovernatting, og enslige foreldre med nye kjærester som velger sydentur før Cup.

«Ditt barn har nå i hvert fall en interessert pappa med seg», sier hun mens hun rister lett på hodet.

I bilen hjemover tenker jeg på alt jeg kunne, ville og burde svart.

De to siste årene har jeg fulgt flere venner gjennom skilsmisser. Alle med ulike historier. Ulike sår. Ulike feil. Ulike valg. Det de alle har til felles er kjærligheten og bekymringen for egne barn. Jeg undrer meg om damen på butikken har tenkt tanken.

Det slår meg at hun også tar feil om meg. Selvsagt hadde jeg fikset campingplassen. Om jeg måtte. Jeg hadde byttet ut mine yndlings-pumps med gullglitrende flippflopper eller neonrosa Sneakers. Matchende shorts, glitter-topp og rosa Bergans-jakke. Pappvin i plastglass og litt ekte brie fra en kjølebag, og jeg skulle nok overlevd.

Om jeg hadde campingplassen for meg selv. Også helst en enslig tribune.

Psykolog Carl Gustav Jung utviklet begrepene INTROVERT og EKSTROVERT på 1800-tallet. Ekstroverte personer henter energi av å være sammen med andre, mens de introverte får energi av å være alene. Det er ulike grader, og mange er også begge deler.

Jeg elsker ulike typer mennesker, og henter INSPIRASJON både via jobb, venner og tilfeldige samtaler på toget, i skogen og sidelinjen på en fotballkamp.  Det hender til og med at jeg er skrubbsulten på denne type påfyll.

Men når det kommer til hva som tapper og hva som gir ENERGI er jeg ytterst på kanten av introvert. Det er vanskelig for andre å se når jeg sprudler og spraker på scenen, og fort tar rommet med stort engasjement i sosiale sammenhenger.

Derfor er 5 dager på en Campingplass og fotballstadioner «et mareritt» for meg.  Det er nok å skrolle meg gjennom ukas MyStory på Snap, og jeg får nesten pusteproblemer. Fnisende tenåringer, kamprop, foreldre som synger (les:skriker) Bryne-sangen før kampstart, og når solen går ned er teltene tettpakka med glade mennesker som skåler i Tuborg.

Jeg er takknemlig for at flere av dere ikke er som meg, og kan synge «Jo mere vi er sammen, jo gladere vi blir». Ellers hadde det blitt veldig stusselig for de fine ungene vår. Frivillige trenere og engasjerte mammaer og pappaer som gir morsomme og minnerike opplevelser, både til egne og andres barn. Dere har fortjent heder og ære, gull og konfetti. Sammenlagt har mine to barn vunnet i lotto med trenerteam som har sett, bekreftet og justert dem. Varme hjerter, muntre kommentarer og glimt i øyet.

Premie og gulldryss fortjener også mine introverte med-søstre og brødre.  Alle dere som spiller «dette er så koselig»-skuespillet, men som lengter etter å puste alene. Men når man gjør det for de vi elsker høyest, er prisen kanskje ikke så høy.

Noen forbinder mine valg med egoisme. Det å være mest opptatt av seg selv, og ikke bry seg om andre. Ikke bidra til felleskapet. De som kjenner meg best vet heldigvis bedre.

 

Hans Eskil Vigdel debuterte nettopp med boken «Ingen introverte i himmelen». Her sier han:

Alenetid og dybde er en livsnødvendighet for alle introverte som ønsker å ha et godt liv.

 For meg er det som oksygen.

 

Det er når jeg er alene at jeg kjenner at jeg lever.

 

Jeg tviler sterkt på at damen på Kiwi representerer mange.  Kanskje hadde hun til og med en dårlig dag.

Men til dere få med samme holdninger – vil jeg si som ungdommen min på 14 sa en dag vi var uenig:

It is my life!

 

Videoteaser – “Irritert over ulike ting”

7 mar , 2018,
tanja
No Comments

UTDRAG FRA FOREDRAGET “ULIKHETER SOM STYRKE”

«Kanskje fremtidens ledere må snakke mer om kjærlighet»

19 feb , 2018,
tanja
No Comments

Konfliktsky trenger ikke være negativt.

Jeg er konfliktsky.

Jeg er også høy på empati.

Så jeg er egentlig ikke noe leder.

Eller? Kanskje motsatt.

Kanskje fremtidens ledere må snakke mer om kjærlighet, medmenneskelighet, inkludering og likestilling.

Alle de ordene som en del ikke liker,

men som jeg ELSKER.

(-Petter Stordalen)

 

Det er «alles» favoritt kveld. Fredag og gullrekken. Fredrik Skavlan utfordrer sin gjest Petter Stordalen på hans personlighetstest som viser høy grad av konfliktskyhet.

Petter svarer med troen på kjærlighet. Hadde Jan Spurkeland på 76 år gjestet samtidig, ville han sannsynligvis tatt bølgen. Han er en av Norges fremste foredragsholdere, og har drevet med ledertrening og organisasjonsutvikling i 30 år.

Jeg har hatt glede av å høre Jan flere ganger, og uten unntak viser han til Moder Teresa.  Verdens korteste og mest virkningsfulle tale om lederskap: Do you know your people? Do you love your people?

Jan Spurkeland ber ledere gå tett på folket sitt. «Når du begynner å bli glad i dem – DA begynner du å lede».

Relasjoner og hvordan vi håndterer mennesker rundt oss, er livets viktigste oppgave.

Spurkeland burde vært på blå resept. For alle ledere. Kanskje Petter Stordalen også.

 

Jeg har vært leder i 19 år. Jeg har ikke tatt samme personlighetstest som Petter, men er sikker på at jeg ville skåret høyt på empati. Konflikter er jeg usikker på, men tror jeg ville skåret «dårligere» enn de som kjenner meg tror. Jeg har nemlig trent meg «tøff». Om igjen og om igjen har jeg gått inn i vanskelige samtaler. Men følelsen er fortsatt like vond.

Det er mulig å si vonde ting med kjærlighet. Jeg glemmer aldri den nye mellomlederen som fra dag 1 strevde i rollen sin. Jeg satte inn raske tiltak med tette veiledninger og små mål hun kunne strekke seg etter. Under veiledningene fikk jeg biter av hennes sterke historie. En smertefull barndom, trøblete relasjoner og mange dårlige valg. Mestringen var bachelorgraden, men faget fikk ikke plass da hun sjelden mestret menneskene rundt seg. Den unge damen viste ingen forbedringer, og dagen kom da jeg var det neste mennesket i livet hennes som måtte fortelle at hun ikke dugde. Jeg sov ikke natten før samtalen. Jeg var kvalm og skjelven, men gikk rett på sak. Ærlig fortalte jeg om mine følelser for det jeg måtte si, men at det var mitt ansvar. Min jobb. Jeg holdt blikk-kontakt hele halvtimen hun hulket seg gjennom. Men budskapet mitt var ærlig og kjærlig: «Du fortjener å være et sted der du kjenner på mestring». Da samtalen var ferdig – klemte hun meg inderlig, og takket for ærlighet og trygge samtaler der hun følte seg respektert.

Hun var et godt menneske som aldri hadde hatt gode rollemodeller på relasjoner. På Livet.

Jeg har hatt langt flere og mindre alvorlige samtaler, med helt motsatt resultat. Samtaler der vi er uenige og ikke forstår hverandre. Det handler både om mottaker og giver. Det handler om relasjonen og bedriftskulturen. Om relasjoner er kjølige, og tilbakemeldingskulturen svak, er det nærmest umulig å lykkes. Medarbeidere bør vite noe om tilbakemeldingskulturen på arbeidsplassen, og alle tilbakemeldinger må gis for å hjelpe. Aldri for å straffe.

 

Når man hører navnet Petter Stordalen, tenker mange på penger.

Noen tenker på hotell.

Andre tenker på makt!

Selv tenker jeg på kjærlighet.

 

I 2015 lanserte Petter sin bok «Jeg skal fortelle deg min hemmelighet». Dønn ærlig forteller han om imponerende suksesshistorier og sviende nederlag. Som en tjukk og rød tråd gjennom hans modighet, optimisme og selvsikkerhet– ligger kjærligheten til mennesket.  Om fellesskap og gleden over å skape noe sammen. Om Sirkus Stordalen som handler om utløp for begeistring. Ikke for egen innsats, men teamet.

Et menneskesyn der det er lov å prøve, feile og utforske. En nødvendighet når Choice satser på annerledeshet. En verdi som oppfordrer til kreativitet og ansvar, og som i januar tok Nordic Choice Hotels til to gullmedaljer. Beste hotellkjede i Norge og i Norden. En umulighet for pessimister. For Petter er alt mulig.

 

Det er sommeren 2016.  På en ensom strand på den spanske østkysten er solen på vei ned. Lett rosa himmel speiles i havet. Jeg sitter på en klippe som bryter bølgene. Små krabber og hvite skjell skylles i jevn rytme opp mot steinen. Lukten av varme og salt. Lyden av gresshopper blandes med bølgeskulpen. Og det er kun «Petter» og jeg. Tårene renner i takt med bølgene. Ordene om barna, og sin umistelige familie. Følelsene og sannheten om pappaen, og ikke minst hans vakre Gunhild. Stoltheten av kjærestens drivkraft, og sårbarheten i sykdommen som endret alt.  Men også optimismen. Jævelskapet. Troen på at alt er mulig – får følelsene å renne over. Jeg er rørt og takknemlig, men mest av alt inspirert. Ferien har så vidt begynt, og jeg har lyst å jobbe. I ren affekt sender jeg mine tanker til «Stordalen himself». Jeg rekker verken å angre eller å bli flau.

 

12 minutter etterpå plinger det i telefonen:

 

Kjære Tanja.

Jeg leser mange mailer.

Noe rører

Noen berører.

Noe er spennende.

Noe ikke.

Svært få er som din (og jeg får mange mailer).

Jeg er rørt

Jeg er berørt.

Jeg er imponert.

Mest av alt takknemlig for at du delte din historie og kloke tanker med meg.

-Petter

 

KJÆRLIGHET. Til mennesket.

 

 

Årets Gullkuk!

31 des , 2017,
tanja
No Comments

Noen vil kanskje oppleve tittelen som vulgær, umoden og til og med støtende. Men innlegget handler verken om mann, gull eller kuk. Det handler om heder, humor og bedriftskultur.

I aviser, TV og sosiale medier kan vi på denne tiden av året lese om mennesker som har blitt hedret eller «skøyet» med i alle mulige varianter.

Årets leder

Årets medarbeider

Årets idrettsutøver

Årets tabbe

…eller årets gullkuk som min mann kom humrende hjem med i fjor på denne tiden. På den hjemmelagede staken var Uggerud-navnet gravert inn for evig tid. Prisen var fortjent for å spre latter og irritasjon med sarkasme og spydighet. En litt duste-pris i et mannfolk-miljø preget av til tider rå humor. Prisen gav også mannen min en smule ettertanke. Han visste at noen ganger hadde han tatt humoren litt for langt.

Selv har jeg hele min karriere vært omringet av varme priser delt ut med klemmer, blomster og hjerter i alle millioners varianter.  Og mye «jente å-ing». «Ååååååååååååå så velfortjent, verdens beste du».

Jeg innrømmer lett at jeg tente på gullkuken. Neida – jeg blei ikke kåt, og sex streifet meg ikke. Men årevis med hjerter fikk den befriende galskapen og snerten av frekkhet meg til å fnise, le og ikke minst undre meg over en bedriftskultur jeg aldri har vært en del av.

Jeg lever av å jobbe med forskjellige mennesker i ulike bedriftskulturer, og alle jeg har vært innom er opptatt av humor og glede på jobb. De aller beste bruker humoren bevisst. De har jobbet konstruktivt med kultur over år. Noe som gjør at de har bred kompetanse på verdier, holdninger og relasjoner til ulike typer kolleger. Med menneskelig innsikt klarer de å bruke ironi, galskap og kommentarer med glimt i øyet til å snu frustrasjoner før de vokser seg store. Er man virkelig god brukes også humoren til å tilnærme seg alvorlige tema. På denne måten er det for mange av oss lettere å forholde seg til vanskelige budskap. Også galgenhumor er en variant som står mennesket svært nær. Når livets krevende situasjoner skal takles er det befriende å få le av det som kan være sårt og vanskelig å sette ord på. Humor kan være en helt nødvendig egenskap også når sorger skal bearbeides. Som sykehus-kompisen til pappaen min. Begge unge menn, ikke engang passert 50 år. Tragiske ulykker, og lamme fra halsen og ned: «Arvid, kan du sende meg smøret» under kveldsmaten på Haukeland sykehus. Hele bordet ristet av latter. Sorgen var bunnløs for alle de unge som ble matet av pårørende eller sykepleiere, men latteren ville denne ene kvelden ingen ende ta.

Den virkelig store humoren handler ikke om grove vitser, klovner eller gode komikere, men å få andre til å føle seg vel. Smil som gir varme. Latter som gir energi. Stemning som smitter.

Så enkelt.

Så vanskelig.

Ulike mennesker. Ulike historier. Ulik tyngde på «sekken». Ulik humor. Ulike verdier. Ulike grenser.

En god og inkluderende kultur kan være den store forskjellen.

I 2006-2014 opplevde jeg klimaks av godt arbeidsmiljø. En sterk teamfølelse krydret med raushet i alle ledd, og en humor som ikke alltid ville tålt dagens lys. Men alle var inkludert – og romsligheten både på egne og andres vegne, var stor.

En mild variant humor, kan være like moro som den rå. Karrierens største flause var en slager i mange år. Som daglig leder i barnehage fikk jeg på HMS-kurs streng beskjed om å forebygge vonde rygger og lære de ansatte løfte- og bøye teknikker. Dette løste vi ved å klapse hverandre på ræva når bøyevarianten var usunn. Det gikk fort sport i å «slå» oftest og hardest – slik at klapset og reaksjonen (hylet) skulle høres av helst alle de 30 ansatte. Dette pirret smilemusklene hver eneste gang. Ved en anledning blei det noe mer enn lett humring.  Det var dagen for lønnsrapporteringer, og jeg gikk ut av kontoret mitt for å hente månedens timelister. Midt i gangen stod en av mine ansatte med rumpa høyt i været mens hun knyttet sko på en utålmodig tre-åring. Jeg kjente entusiasmen kile med tanken på årets beste «rumpe-klaps!» Stille listet jeg av meg mine høye hæler, tok fart og dasket til så hånden brente av varme.

Et ukjent hyl.

Stillhet.

Kolleger holdt pusten.

Blondinen med «dissende» rumpe reiser seg.

Det var ikke en kollega.

En mor.

Ny i barnehagen.

«Velkommen til Eivindsholen FUS barnehage», og jeg forsvinner tilbake på kontoret mitt.

Blodomløpet mitt har aldri gått så varmt. Og latteren i gangene aldri vært så hysterisk. Historien blei fortalt om igjen og om igjen. År etter år. Latteren trengte aldri pirres frem.

Det var gode tider.

Sammen hadde vi skapt en stødig kultur med varm og inkluderende humor.

 

Jeg har også vært del av kultur basert på frykt. Fokus på feil, mangler og alt man ikke får til – og måling på oppgaver som ikke har noe med mandatet mitt som leder å gjøre. På det verste tør jeg å kalle den type kultur for helseskadelig.

Skadelig var ikke kulturen der arbeidsgiver hadde en utvidet kristen formålsparagraf. Men det fantes møter og samlinger der humoren blei dysset ned, og erstattet med noe jeg personlig forbandt med tristhet. Det kunne dessverre virke som noen forholdt seg til humor med frykt, synd og skam.

Det finnes arbeidsplasser med null kompetanse på kulturarbeid, der tilfeldighetene rår. Her oppstår det ofte små subkulturer der hver liten gruppe har egne vaner, regler og grenser. Totalopplevelsen er sjelden sunn.

Og jammen har jeg også støtt på fagmiljøer der det virker som om latteren ikke er forenelig med den faglige verdighet. «Fagidioter» som tar seg selv og sin kompetanse så høytidelig at de mener at latter er å sløse med tiden. Ofte mangler de både humor og sosial kompetanse.

Eller som da jeg blei leid inn i en «sjefsstol» for å rydde i en fullstendig ødelagt kultur, der man måtte starte fra scratch. Bygge ny plattform, stein på stein. Verdier, kommunikasjon, teamfølelse, kultur, organiseringsmetoder sammen med det viktigste av alt: Varm og nær relasjonell oppmerksomhet for å øke selvfølelse, trygghet og kompetanse hos de ansatte. På denne arbeidsplassen møtte jeg over 40 mennesker som trengte å bli sett, og etter kort tid skimtet jeg diamanter i alle regnbuens farger.

En sånn type kulturarbeid er massivt, og sekken med arbeidsoppgaver enorm og blytung. Til tider et jævla slit. Men – det gir mening å gjør en forskjell for andre mennesker, og jobber man målrettet vil resultater fort bli synlige.

 

Kultur skapes hele tiden, og det er alles ansvar å bidra til hvordan vi ønsker å ha det. Kultur er holdninger, verdier og normer, og mønsteret av atferd som er utviklet av mennesker over tid. På en arbeidsplass er uten tvil en av suksessfaktorene god stemning, og svært få ting er så stemningsskapende som det å le sammen. I humoren finner vi en fantastisk ressurs som kan være avgjørende for motivasjon og livsglede. Selv trenger jeg kun se en snutt av SP leder Trygve Slagsvold Vedum, og dagen er reddet.

Så kan det vel være å dra den for langt når:

En arbeiderparti rådgiver tegner blink på et bilde av en AP-topp.

Komiker Shabana Rehman løfter terrormistenkte mullah Krekar opp fra gulvet.

Eller, å kåre noen som har slengt med leppen til Årets Gullkuk!

Helt enige om hva som er god humor blir vi nok aldri. Men varm og konstruktiv humor blir best når alle er inkludert og romsligheten er stor. Grensen er hårfin, men har arbeidsplassen jobbet med kultur over tid, vil de fleste tåle mye.

Gullkuken blei historie i 2016. Grensen var kanskje nådd. De siste initialer til Mr.Uggerud.

2017 har jeg jobbet hardere enn noensinne. 45 foredrag ,11 måneder i sjefsstol og 60-70 timers arbeidsuker.

Jeg ble hedret! Fine ord, sang og parodi. Parfyme formet som sko fra Carrie i «sex and the city», og skinnende, magiske og ekte diamanter. På et lite år lærte flokken meg godt å kjenne. Og jeg elsket dem. Slik jeg lærte om relasjonsledelse av Jan Spurkeland. Kom tett på.

 

Do you know your people?

Do you love them?

Moder Teresa

 

 

Jeg liker best å hylle. Men takknemligheten fyller mitt hjerte. Jeg mangler i all stillhet –  kun en forgylt tiss.

 

Jeg elsker humoren.

Raus Ledelse har et raust spekter med humor.

Raus ledelse har kun en ansatt.

Tanja Bø Uggerud.

«Få gullkugen heim, Thomas»!

 

Med ønske om et humørfylt 2018!

PER LEVER!

15 apr , 2017,
tanja
No Comments

«Har du levd som du lærer?», spør Fredrik Skavlan.

Jeg har levd som du har lært, Per. Nesten.

Det er fredag. Gullrekken. Per Fugelli snakker om døden. I ukas beste sendetid forteller Per om det han har øvd på lenge. Dø. Siste boken skrives nå. «Per dør». Han bedyrer sin rett til tittelen.

Det er en helt alminnelig april dag på Jæren. Himmelen er grå, trekkfuglene kommer i bølger og vinden slår sånn passe surt i ansiktet. Palmehelg, og ferie. Etter en krevende arbeidsuke kaster jeg mine yndlings pumps på gulvet til passasjersiden, og tar retning nordsjøveien. Vakre, flate og voldsomme Jæren. Midt i livet kjenner jeg en sterk kjærlighet til denne forblåste herlighet hvor havet bruser, vindkast former sanddyner, og regnet pisker ubarmhjertig mot kinnet.  Heim.

Jeg kjører sakte forbi hytten til Per Fugelli. Mørkebrun med blå vinduskarmer. Plassert midt i det åpne landskap der vinden får fart, og sjelen får ro. Her skal Per feire påske. Kanskje den siste. Jeg undrer meg om han er hjemme. Sitter han nær sin kjære Charlotte, hviler han «bort» smerte, eller er han som meg – på vei for «å lufte vettet» på Orre stranden. Jeg trår i hans fotspor, trekker inn samme luft. Her har Per tenkt kloke tanker til oppmuntring, trøst og provokasjon. Ordklangen er som den fineste fløyel

Per Fugelli er glad i mennesket. Det alminnelige mennesket.

Mens «vi» grubler på om tiggerne fra Romania virkelig er fattige, og hvilke bakmenn pengene egentlig havner hos, passerer Per tiggende rom folk med et varmt smil og en slant i koppen med budskapet: «Det tar to sekund og SE et menneske».

Mens «vi» «huffer» oss over de narkomane som ødelegger idyllen i bybildet, og nikker anerkjennende når politiet aksjonerer alle bort fra plata, snakker Per høyt om hjemsøkte, forvridde sjeler med svaiende kropper – som er syke. Vi klarer ikke hjelpe de. Men Per ber oss la være å jage dem som ville dyr.

Mens «vi» er bitt av selvhjelpstrenden der vi skal se muligheter, jakte lykke og takle motgang. Redusere stress og bli best med mentaltrening. Lese bøker og trykke på linker som lover lykke på 10 minutter, og teknikker som vil endre magisk kurs i livet, så snakker Per om det vanlige mennesket. Det ufullkomne mennesket som er

Sterkt – svakt

Friskt – sykt

Godt – vondt

Fugelli misliker sorteringssamfunnet med dyrking av styrke og forakt for svakhet. Hjerter som blir grådige og idealer som roper høyere, raskere, sterkere.

Denne kulturen skaper skille mellom vinnere og tapere. Enere og massen. Jernvilje og bløtdyr. Overmennesker og undermennesker.

Vi får mange slitne mennesker som løper på melkesyre mot mål som ligger alt for langt borte.

Noe av det verste for et menneske er og ikke bli sett. Kan du tenke deg følelsen av å være et null, bare tomhet?

Amen

 

I alle kanaler snakker helse Norge om regelmessig trening, kjernemuskulatur og gode pusteteknikker. Oppskrifter på deilige smoothies stappfulle med avocado, blåbær og grønne planteproteiner, og studier som viser at «perfekte» BMI-verdier forlenger livet med fire år. Treningseksperter anbefaler knebøy mens du venter på bussen, situps i sandkassen med barna, og armhevinger på kjøkkenbenken mens du lager middag. Menn med barske brystkasser og #fitmums forteller om forskning som viser at trening og sundt kosthold gjør deg gladere, smartere og full av energi.

Betyr det at jeg som aldri trener, eller drikker grønne shaker er i faresonen for å være en uintelligent og daff surpomp? Neida. Jeg har nok flaks.

Frykten for usunnhet har spist seg inn i livene våre. Vi har tid og økonomi til å perfeksjonere både kropp og helse, og mange av oss kjenner og ser veldig godt etter.

Per snakker også om helse. Han anbefaler sterkt 5 om dagen:

Trygghet

Verdighet

Handlingsrom

Tilhørighet

Mening

Når Per snakker om helsefarene i Norge prater han om å bli støtt ut av flokken, føle seg mindre verdt, mangle grunn til å stå opp om morgenen, og om å bli jaget av flinkhet. Per roper etter oss at vi må slutte å tro på alt som står på avisens fremside.

Om det hadde vært en sannhet, ville gjennomsnittlig levealder vært 7,3 år. Bli ikke for sultne på helse.

Dere blir syke av å ville være friske!

Per Fugellis tanker om helse, gir meg mening. Det gjør ikke en grønn shake, eller en tung stang med runde vekter. Det er en dybde i Pers budskapet. Det stikker langt inni sjelen min, og jeg føler meg sunn. «Samfunnet» har selvsagt bidratt til min hjernes oppfatning av hvordan en «frisk» og vakker kropp skal se ut, og mitt nakne speilbilde er ikke innafor. Men jeg er glad i kroppen min – og har ingen drømmer om smalere midje, definerte muskler eller fastere rumpe. Jeg er glad jeg er glad i meg. Fin nok. God nok. Flink nok. Sunn nok.

Det er der vi er nesten alle sammen, nesten hele tiden, i alminnelig bra. Det er der vi må trives og bygge våre selvbilder.

Det er derfor Per ber oss gi mer faen. Perfeksjonisme gjør oss til ulykkelige, motbydelige egoister. Selvsagt er ikke Per imot utvikling av talent, eller jobbe med deg selv som menneske, men han advarer mot skinnende målestokker som ligner supermenn og røde løpere.

Det ligger alltid litt egoisme i å bli veldig god i noe. Jeg tror både Per og jeg virkelig må like oppmerksomheten på scenen for å bli en god foredragsholder. Men man opplever kun underet som Fugelli snakker om, når budskapet er ærlig og dypt innefra. Per har kjent det mange ganger. Jeg har kjent det noen ganger. Det blir stille og tett nesten som et stoff, mellom meg og folk, forteller Per.

Jeg vet. Det er nær magi. Ofte skjer det på slutten av mine foredrag. Når «de lærte» med mastergrader, menn med stramme slipsknuter, og skeptikere med lilla skjerf klarer «se bak» den blonde jålen på høye hæler og korte skjørt. Det er alltid en slager når jeg «bjuder på» med humor og visdom, men fortellinger om skam og sårbarhet – vinner alltid foran suksesshistoriene #Livet #Mennesket

Jeg tviler på at Per sitt første råd ville vært selvhjelpsbøker eller mentaltrener når motgangen kommer med et brak.

For å få sjelefred må menneske godta det ufullkomne, og tåle at det forferdelige kan skje.

Jeg er takknemlig som skjønte dette allerede som ung 26-åring. Når jeg lå gråtende på et bøttekott på Haukeland sykehus mens pappaen min på 49 år fikk beskjed om at han var lam fra halsen og ned. Resten av livet. Fra frisk som en fisk, til den mest pleietrengende i hele kommunen. Et eneste sekund. Det var feil plass til feil tid. En ulykke. Uflaks. Tilfeldigheter. Ingen englevakt. Det var ikke urettferdig. Det var Livet. Det kan være meg i morgen. Med eller uten grønn smoothie.

Det er derfor jeg snakker mye om rikdommens utfordringer. Vi er bare på besøk på denne jorden en liten stund. Eller som Per sier: Alle som leser bøkene mine, vil være døde om 100 år. Hver eneste en. Skal vi minne hverandre om det?

Bruk ikke tiden ved klagemuren. Tiden er for kort. En fin silikonpupp, designlampe og krangling om 15 minutter overtidsbetaling, er lite verdt når livet butter i mot.

Vær glade som faen for å leve i verdens beste land!

 

Døden. Finnes det gleder med den? spør Fredrik Skavlan.

Ja. Men det er faen ikke noe lystspill.

Det er en slags jungel i siste akt.

Du kan finne noen diamanter.

Den lille flokken din blir tettere.

Kjærligheten blir sterkere.

Du blir tryggere, fordi du vet du skal dø.

Du slipper å beskytte deg så jævlig, og være så opptatt av risiko.

Masker og pynt – faller av.

Du blir mer nakent deg selv.

Det er enda deiligere å gå langs havet. På Røst. På Jæren.

 

Per dør snart.

Men han vil alltid leve.

Det er 14.mai 2014. Jeg skal holde foredrag på en stor nordisk konferanse. Nybegynneren Tanja Bø Uggerud kl.14. Helten min, Per Fugelli kl.15. Jeg er starstruck og full av adrenalin når jeg løper etter han på 12 cm hæler gjennom et flisebelagt kongress hus. Gleden av og endelig nå ham gjør at jeg mister vurderingsevnen, og det ender med et kraftig smellkyss .

Per ER Per. Varm, nær og med et muntert blikk i øyet.

Med flagrende kåpe plystrer Per Fugelli seg nedover Youngstorget – med sløyfen på snei og et rosa kyssemerke.  Fra Tanja.

 

Per er forelsket i det alminnelige mennesket.

Jeg er forelsket i Per.

Takk.

Jeg fråtser hele julen. Kanskje burde jeg skamme meg, men jeg gjør det ikke.

23 des , 2016,
tanja
No Comments

Toget tøffer forbi Moi stasjon. Klokken har akkurat passert ni, og på himmelen stiger en mektig rosa stripe bakom dotter av skodde. Soloppgangen føles magisk i lag med den nykokte kaffen, og jeg kjenner meg plutselig takknemlig for timevis togreise mot Oslo. I det vi passerer Vennesla dukker hvite og frostsprengte trær opp, og på Kongsberg er jammen greinene snøtunge. Utallige julepynta hus med stjerner i vinduene, og på trappen står nissestubber og levende lyslykter. En glatt kjerresti fører til en ensom gård. Stabburet er dekorert med et tynt lag snø, og lyslenkene langs gelenderet lyser opp en parkert kjelke på skaresnø. Det røyker av pipen til hovedhuset, og jeg forestiller meg et varmt hjem med hyggelige mennesker. Jeg undrer meg hvem som bor der, og hvilke forhold de har til julen. Gleder de seg? Stresser de? Hvilke tradisjoner er viktig for dem? Savner de noen? Hva slags historie bærer de på?

Linn Skåber uttalte nettopp i et juleprogram at størst av alt er nysgjerrigheten. Selv tror jeg undring gir både kunnskap, toleranse og varme.

VG får tankene mine over på noe helt annet. Det meldes om nytt terrorangrep. Denne gangen mot et julemarked i Berlin. En russisk ambassadør blir skutt og drept for åpent TV. I Aleppo evakueres tusenvis av mennesker som går gjennom et helvete ingen av oss har forstand til å forstå.

Går det inn på meg? Ett minutt, kanskje bare sekunder innimellom– gjør det skikkelig vondt. Men mest av alt blir jeg uendelig takknemlig. En enorm glede over å bo i Norge. Trygghet, frihet og rettigheter. Rikdom nok til fint hus og spennende ferier. Golden Cirkle plass på Bieber konsert, og dunkåpe fra Moods of Norway. Ekstra fin rødvin til julemiddagen, og en café latte til åttini kroner mens tenåringen shopper. Bør jeg skamme meg?

Hele livet har jeg vært over gjennomsnitt juleglad. Den kilende følelsen i magen ligner forelskelse, og varer hele ventetiden, og jeg har ingen kjennskap til stress, mas og «gleding» til lysere tider. Mørket er for meg lys. Forberedelser er ren nytelse. På toppen av alt elsker jeg jærsk desember med regn, vind og stormer. Jeg stortrives når regnet pisker på vinduene, vinden uler i veggene og stormen tar tak og lager knekkelyder i husrammen. Da kommer barndomsminnene med varm stue, trygge voksne og ei uendelig lukt av mandariner og julebakst.

Jeg starter mitt eget julegilde allerede første søndag i advent, og ingen dager er hverdag. Dette året blir det 35 «lørdager» i strekk. Hver tidlig morgen begynner familien på fire nedtellingen i varm loftstue. Her tar vi frem gamle DVD-er med jul i svingen, mens vi spiser frokost som inkluderer pepperkaker, kakemenn og kakao med krem. Det hender også jeg tar en julebrus. På kvelden tennes nøyaktig 46 levende lys. Jeg baker, pakker inn gaver, skriver julebrev og ser på rørende og morsomme juleprogram. Best av alt trives jeg på kjøkkenet mitt. I eget hode med lyden av familien min og herlige julerytmer fra Kurt Nilsen. Et stort glass rødvin mens jeg snoker i sylten, skumbollene og delfiakaken. Pepperkake med tykt lag blåmuggost og bayonneskinke rett fra slakteren. Nam!

Magasiner og lenker på nettet tipser meg om en sunnere jul. Treningseksperter råder meg til og ikke droppe treningen i julehøytiden. Da kan det fort gå over styr. Lek tikken med barna og måk masse snø, gjerne også hos naboen. Bær tunge stabler med ved, og ta gjerne en ekstra julevask. Slik vil du forbrenne masse kalorier.

Nå har vi verken snø eller lang vei til ved, og ungene vil nok neppe leke stiv heks. Ikke jeg heller for den saks skyld. Trening valgte jeg bort for 15 år siden, så blir ikke veldig redd at det skal gå over styr. Det hender jeg tar en spasertur for å lufte vettet, men å bruke timer av livsreisen min på et helsestudio er for meg ubegripelig.

Ernæringsfysiologer råder meg å bytte ut småkaker med frukt, droppe den kaloririke ølen og heller ta meg en Farris, og når middagen står på bordet forsyne meg rikelig med grønnsaker. På den måten spiser jeg mindre kjøtt. Samtidig er Norges nye «heltinne», Berit Nordstrand, i «alle kanaler» med matbyttetips og pekefinger mot sukker og store midjer. På NRKs folkeopplysningen kunne den populære legen og seks-barns-mammaen fortelle at det er midjekiloene som svekker livskvaliteten, og for å få et best mulig liv, bør du ha en smalere midje. Jøss!!! Jeg har nok bare innbilt meg et harmonisk liv, med et sundt forhold til egen kropp. Jeg bør virkelig nyte denne julen, jeg er jo døden nær! I hvert fall blir jeg nok veldig syk ganske snart. Jeg har nemlig hatt stort midjemål hele livet. Jeg husker ennå som 4-åring i badekaret. Lekekameraten min tok tak i valken min og spurte: hvorfor har du sånn?

Det finnes håp. Mormor var av den dryge typen. Eller la oss kalle spade en spade. Hun var veldig tjukk. Stort sett hele sitt voksne liv. Hun beveget seg minimalt og røykte daglig. Tjukt lag med godt meierismør på hjemmelaget brød, feite pannekaker og fløyelsgrøt med stort smørøye var favoritten. Jeg glemmer aldri lukten av mat og den deilige varmen i det jeg steg inn i huset. De lubne armene og store bysten når hun klemte meg. Dynen som ble varmet på ovnen før leggetid, og følelsen av å krype opp i sengen hennes når jeg våknet. Det var trygt, deilig og litt trangt. Eller «stramt» som jeg selv uttalte det. Fortellingene fra gamledager, og skildringen av alle de rare menneskene som hadde handlet av henne i pølseboden, var som film inni hodet mitt. Det var magi å være hos mormor. Jeg er glad det ikke fantes sånn kroppsanalyse-maskin på den tiden. Jeg tviler på fettprosenten, BMI og muskelbalansen ville gitt henne noe å juble for. Hun ble 93 år.

Jeg anbefaler verken røyking eller usunt kosthold. Jeg ber bare intelligente mennesker med mye spalteplass slutte å leke Gud. God livskvalitet og lengde på livet er sammensatt av MYE mer enn midjemål, kalorier og muskelmasse.

Mange av foredragene mine har en rød tråd som handler om at vi alle har en historie som gjør oss til den vi er. Slik er det også med julen. Vi bærer alle på en ryggsekk med ulike opplevelser og minner fra juletiden. Min enorme juleglede er et resultat av en barndom fylt med trygge, gode og lekne voksne, som hver advent tok meg med inn i et univers med skinnende stjerner, spennende eventyr og betingelsesløs kjærlighet. Jeg er heldig. Jeg vet det. Men – de fleste av oss vil før eller siden bli tvunget inn i adventstider og julaftener fylt med smerte, sorg og savn. Dette er en del av vårt ufullkomne liv. Også for oss «rike» uten krig, kan smerten føles uutholdelig. I 1999 føltes det slik. Min unge pappa i slutten av førtiårene. En tragisk ulykke.  Lam fra halsen og ned. Månedsvis på Haukeland sykehus for å lære leve et nytt liv. Hans første møte med hjemmet sitt var julen. Synet av et ombygd hus. Tilrettelagt inngangsparti, heis og sykeseng. Medisiner, helsepersonell og rullestoler i alle varianter, var mildt sagt overveldende. En mørk jul med mye tårer og lite livsnytelse. De to neste julene var vi sterkere, men fortsatt preget av et liv som var alt for vanskelig å leve. En ung mann som var i overkant fysisk aktiv, både i yrkesliv og fritid mister mye når kun hodet fungerer.

2002 ble fars siste jul. På filmsnutten smiler han. Barnebarnet på to år klatrer opp rullestolen, og deler dumble-slikkepinnen sin. Når morfar har smakt er det bare en liten pinne i en lubben barnehand igjen. Far humrer. Lille krølltoppen ler.

Neste jul er han død. Høytiden er preget av savn.

Derfor koser jeg med 35 dager i adventstiden. Ingen vet hva morgendagen bringer. Jeg vil ha så mange julegleder som overhodet mulig i «ryggsekken» min. Og kos for meg inneholder dessverre ikke løpeturer med appelsin og vannflaske i sekken. Ei heller Farris og fruktsalat. Noen elsker det. Andre liker det ikke, men gjør det likevel. Det er fint med ulikheter. Så får heller dette berømte magefettet ta livet av meg.

Alle dør, men slettes ikke alle lever!

 Jeg fråtser i 35 dager. Jeg kunne skammet meg. Men jeg gjør det ikke.

Jeg velger å leve slik jeg har lyst å leve.

Jeg våger å være meg selv.

Jeg er innforstått med at jeg er ufullkommen.

På veien prøver jeg å bry meg om felleskapet. Inkludere, ta vare på og gi. Dele på varme og hjerterom. Noen av verdiene i juleevangeliet.

God julehøytid!