Vinden tok hardt fra nord oppover Bø-bakkene. Jeg smugtittet i vinduet mellom en rød Betulia og en grønn avlegger av et slag, da damene på sykkel endelig nådde huset ved den forblåste kjerreveien. Noen av konene hadde vide bukser med stram presskant, mens de fleste hadde tunge skjørt som rakk til leggen. Til felles hadde de skaut godt knyttet under haken – som Krøsa-Maja fra «Emil i Lønneberget».

Jeg var syv år. På kjøkkenet mens fruene koste seg med karbonader, franskbrød og rekekabaret, laget min unge onkel og jeg kremmerhus av gamle aviser – som vi senere serverte fulle av rosiner til dessert.

Farmor feiret 50 år.

På lørdag feiret jeg også 50-års dagen min med jentefest. Min foredragskollega, Bjørg Thorhallsdottir, er like raus som hun fremstår i media, og lot meg låne sin eksklusive Villa på Ormøya ved Oslofjorden. Rundt bassenget glitret venninnene mine i fargerike kjoler i alle mønster og fasonger. Ikke forbausende var jeg selv kledd i en kort kjole i rosa og gull, med matchende glitter sko som hadde alt for høy hæl på de glatte bassengflisene. Med høy champagne-faktor feiret vi livet med jålete tapas og mengder med ost fra «Ystepikene», før vi fjollete hoppet halvnakne i bassenget.

På dagen min, selveste 17.mai, inviterte jeg familie til en yrende og feststemt hovedstad. På ærverdige hotell Bristol, i et staselig rom med elegante detaljer og fascinerende historie, inntok vi forfengelige smørbrød og kake som lignet kunstverk.

Gapet mellom mulighetene til disse to generasjonene er enormt.

Jeg kjenner meg heldig som får leve voksenlivet mitt akkurat nå.

Jeg er også heldig som kan se tilbake på en barndom fylt med trygghet og kjærlighet.

Resten tar jeg æren for selv.

Jeg har tatt bevisste valg. Mange kloke, noen dårlige. Flere av de dårlige har jeg lært verdifullt av. Andre gjør jeg om igjen og om igjen – til egen irritasjon og fortvilelse.

Er du bevegelig i egne holdninger? spurte Bjørn Eidsvåg i et intervju der han delte raust fra egen historie. Det gjorde meg oppmerksom på at det jeg mener i dag, er ikke sikkert jeg mener i morgen. Jeg kan velge å ombestemme meg. Lære. Kloke mennesker tør å skifte mening i takt med utvikling av kunnskap.

Jeg blomstrer med medmennesker som er nysgjerrige og stiller spørsmål om tanker, følelser og ytringer for å forstå bedre.

Jeg trigges av sneversynte folk som kun har klokkertro på sitt eget. Bastante meninger på kompliserte spørsmål, der egen verdensforståelse er det eneste riktige.

Holdninger ligger til grunn for hvordan vi handler, og kommer til uttrykk gjennom oppfatninger, meningsytringer, følelsesmessige reaksjoner og handlinger. Det kan derfor lønne seg å ta et styremøte med seg selv innimellom.

Jeg tåler kritikk, og jeg tåler å bli veiledet. Det hender min følsomme sjel gråter en skvett – men jeg er takknemlig at folk justerer meg. Tårene kommer ofte av irritasjon at jeg ikke har sett det selv, eller om jeg finner kritikken lite verdig.

Jeg kan bli sår, provosert – men også pulserende inspirert når noen undervurderer meg. Det skjer ofte. Hver gang undrer jeg meg på hvorfor. Bruker jeg ikke «riktig» språk, virker åpenheten min naiv, eller skygger min sprudlende væremåte for kunnskapen? Noen (gode) personlighetstester, kan faktisk forklare noe. Som for eksempel at mennesker som er svært analytiske og private av natur, vil helt naturlig være skeptiske til min tillitsfulle tilnærming.

Andre ganger kan det ikke forklares. Da viser jeg fing inni meg!

Mest er jeg opptatt av Å LEVE.

Jeg leser lite dikt, men noen få treffer meg i hver en celle. For eksempel «Perspektiv» av Ingvar Moe. Budskapet i «Me ska leva så kort, og vara daue så skrekkjele lengje..» Jeg omfavner nyansene i hver en dag. Kjenne nervene melde seg minuttene før jeg går på scenen. Hoppe i en utslitt pysjamas når jeg er lykkelig jobbsliten. Spasere gjennom vår fargerike hovedstad full av farger og mangfold. Kjenne lukten av ulike verdensdeler på en fortauskafe på Grønland. Stå timevis å kokkelere på kjøkken, med lyden av familie i stuen. Tenne huset fullt med stearinlys når mørket senker seg, og se kattene strekker seg dovent i sofaen. Våkne sakte med en fersk morgenkaffe i vinduskarmen på et hotell, eller drikke dyr champagne til lunsj en mandag! Hver eneste dag sørger jeg for å glede meg til noe. På mitt vis. Jeg er ekstremt utadvendt, og sterkt introvert. En kombinasjon som er vanskelig å lese, og fort kan blandes med egoisme. Alenetid er som oksygen for meg, og det er lenge siden jeg sluttet å leve inni boksen hva andre forventer av meg.

Eneste som kan få meg ustø, er lille flokken min. Mann og barn må ha det bra. Jeg kjenner fysisk at hjertet verker når barna mine får den minste motgang. Jeg har skjemt dem bort på lik linje som mor, far og mormor gjorde med meg. I årevis fikk Tuva servert frokost på sengen, mens hockeygutten bestilte kveldsmat til rommet på vei hjem fra trening. Lite utfordring, masse «ja» og betingelsesløs kjærlighet. Oppskriften har funket for oss, og ungene mine skylder meg ingenting. Jeg vil de skal leve. Lære. Nyte. De kan velge hva de vil, hvem de vil, og hvor de vil. Om de bor i en annen verdensdel, i Oslo eller på Jæren har ingen betydning, bare de har det godt. Jeg vil være der hvis og når de trenger meg, men de trenger ikke gjøre det samme for meg. Hvis jeg blir syk, eller så gammel at jeg ikke klarer ta vare på meg selv – håper jeg de finner en grei plass til meg. Et sted det er lov å drikke så mye rødvin jeg vil. Før det, tar jeg det fulle ansvar for eget liv og lykke.

Når jeg ble 40 viser bildene at jeg like godt kunne vært 30. Det store forfallet startet etter 45. Nå er speilbildet 50 år!

Øynene har masse små rynker, pannen har lange linjer, og ved munnvikene har det kommet et par søkk. Etterveksten som før var kommunebrun er nå grå, hendene har skrukker, og BH størrelse gikk plutselig fra sexy DD til G for «Grusomt stort».

Venninnene mine som fikser seg med fillers, Botox eller hva det heter – er kloke, hjertelige og pene. De er slettes ikke stive i masken eller uten mimikk. De er bare åtte-ti år yngre. I noen sekunder tar jeg meg i å bli misunnelig. Det ser deilig ut å kunne sminke øyenlokket uten å måtte brette ut huden først, eller slippe å putte brunkrem inni ellevetall-rynken mellom bryna.

Men så kommer jeg på 1999.

En ung pappa på 49 år. En skjebnesvanger ulykke. Lam fra halsen og ned på ett sekund. Aldri mer spise selv. Gå på toalettet selv. Røre ved noen.  Månedene, dagene og timene på sykehuset. Det var så svart. Såre øyeblikk som er en del av hvem jeg er.

Rynker. Gråe hår. Valker. Det blir så jævla lett!

Jeg er passe fin.

Ganske klok.

Helt frisk!

Mannen min virker fornøyd.

Ungene stråler.

…og jeg er skrubbsulten på livet!

NRKs programleder, Ronny Brede Aase, er i vinden med dokumentarserien «Eit feitt liv», og viser til herlig livsnytelse med burger og øl. På «God morgen Norge» deler han likevel sin bekymring etter legens budskap om «alvorlig fedme», og forteller at han vil justere livsstilen uten å være for streng. Han drømmer ikke om normalvekt, og vil kun slanke seg litt for å redusere risikoen for livsstilssykdommer. Med sin lune utstråling avslutter Ronny Brede Aase intervjuet med «Jeg skal fortsette å være en tjukk og lykkelig fyr».

Det er flere av oss som vil fortsette å være lubne og glad. Frodig og fornøyd.

Det kan virke som samfunnet ikke har oppdaget denne gruppen med oppegående og kloke mennesker som tar bevisste valg om å leve «fett». Vi som ikke har lyst på knekkebrød, fisk og grønnsaker. Vi som foretrekker å spise pizza og kanelbolle uten å måtte løpe en mil etterpå.

I alle kanaler blir vi foret med budskap fra ernæringsrådgivere og treningseksperter. Det skrives og snakkes om viktigheten med trening og et sunt kosthold. Flere kobler det også sammen med vår mentale helse. «Strong body – strong mind!», mens de poserer den nytrente bicepsen under hashtag #strongwoman #healthybody. Fellestrekk er motiverende ord om å spise seg mot en sunn og frisk kropp, mens de prøver å overbevise meg om at det handler om å finne lykken.

Lege Berit Nordstrand har i årevis vært populær med sitt engasjement rundt kosthold, og reklamerer i disse dager for «Ny Start» kurs som gir deg den perfekte mulighet til å ta kontroll over egen helse. På NRKs «Folkeopplysningen», kunne Berit Nordstrand i 2016 fortelle oss at «for å få det best mulig i livet ditt, bør du ha smalere midje, det er midjekiloene som svekker livskvaliteten din, og en stor midje gir sykdom».

Om alt dette er den totale sannhet, ville hele familien min vært utryddet. På mor sin side finnes det nemlig verken en kusine, fetter eller tante med smal midje. Størst var mormor. I sin oransje Opel kadett kilte rattet seg inn i valken, og hun gikk til sydame for å få seg klær. Huset luktet alltid nystekte brød eller pannekaker, og lykkelige var vennene mine som fikk ta plass rundt mormors kjøkkenbord. Mormor ble 94 år.

Selv har jeg aldri likt fysiske anstrengelser. Som 16 åring spilte jeg handball, og jeg husker ennå hvordan treneren viftet med armene mot retningen han ville jeg skulle løpe. Jeg ønsket alltid at angrepene skulle vare lengst mulig, slik at jeg ikke måtte løpe så fort tilbake til forsvar. På treninger sprang jeg alltid i bakerste gruppe, og alle styrkeøvelser var kun et strev. I studietiden prøvde jeg aerobic og helsestudio, ogselv etter årevis med jevn trening kjentes hver øvelse meningsløs. Da jeg var 26 år – la jeg opp all fysisk aktivitet.

Tjue år etter har treningsregime eksplodert i alle kanaler og «alles» hjerner. Ofte rettes pekefingeren med budskap om helsegevinst støttet i tonnevis av forskning. Valget mitt møtes på ulike måter. Noen syns jeg er «gal» og ser meg nærmest i graven. En del tror jeg ikke gidder. En journalist gav meg en gang råd om at «en karrierekvinne som meg bør endre holdning.» Med et lite blunk på venstre øyne sa hun ertende, «bare vent til alderen tar deg, så får du nok lyst å trene du også».

Jeg har ikke lyst å få lyst!

Valget om denne livsstilen tar jeg med like knusende ro som tidligere LO-leder Gerd Kristiansen gjorde. Da VG i 2013 gjorde et intervju med den nytiltrådte lederen, kom det frem at Gerd aldri hadde hatt glede av trening. Overskrifter med «dårlig forbilde» lot ikke vente på seg, og treningseksperter stod i kø for å kritisere treningsutspillet.

Like mange forskningsrapporter som forteller oss om viktigheten av trening og sunt kosthold, tør jeg å trampe inn i rommet og mene at fremtiden vil få solide undersøkelser som viser konsekvensene av den usunne jakten på slank kropp og god helse. Ingen sa det bedre enn vår folkekjære Per Fugelli. «Bli ikke for sultne på helse! Dere blir syke av å ville være friske».

Jeg tror på forskning, og mener ikke med dette innlegget at folk skal bli sofagriser og gi faen i inntak av mat. Det jeg mener er at helsen vår rommer ikke bare biologi. Den har også en sosial og en psykologisk dimensjon som er like viktig, men som drukner i havet til trening- og ernæringseksperter.

Ifølge psykiater Finn Skåderud er det bedre for helsa å samles rundt måltidet og snakke sammen, enn hele tiden være opptatt av at maten er sunn. Dette støttes igjen av omfattende studier i generasjoner som viser at nøkkelen til et langt og godt liv handler om gode relasjoner. Det er altså ikke nødvendigvis muskelmassen og kolestrolnivået når vi er 50 år som avgjør hvilken helse vi har når vi er 80.

Vi må slutte å se ensidig på helse, og være åpne for menneskers ulike valg. Vi har så lett for å tillegge veltrente mennesker positive egenskaper, og mennesker med fett på kroppen, negative egenskaper. Vi er bare på besøk på denne jorden en liten stund, vil du bruke tiden din på å skaffe deg mer tid, eller å nyte tiden du har fått?

Det er nøyaktig to år siden journalisten ba meg posere på glattisen. Det var en uvanlig fin vinterdag på Jæren. Det lille snøfallet hadde frosset til is, og turstiene mellom bondegårder og steingarder var farligere enn vanlig. Bildet skulle speile tittelen på reportasjen. «Uredd». Modig kvinne med kort kjole og høye hæler som «varemerke». Foran kamera vaklet jeg meg oppover stien. Jeg siktet på gresstuene uten is. En fot foran den andre. Om igjen og om igjen!

Januar 2021. Pandemien røsker i toppen. Det kjennes som å være tilbake på hålkeføre.

Jeg skvetter av min nære venn som ringer. Etter oppfinnelsen Snapchat er den metoden sjelden i bruk.

«Går det bra med deg, Tanja? Du er så stille på sosiale nettverk!»

Jøss! Det vises når jeg er «borte». Jeg undrer meg om andre har glitrende markedsføringsstrategier for lockdown nr.2. Jeg titter innom Instagram, og studerer kolleger i egen bransje. Mangfoldig, fargerikt og pulserende. Og noen kjedelige. Utenom budskap innenfor eget fag, «bjudes» det på vakre turer, energigivende treningsøkter, deilig mat og mennesker man er glad i.  Ikke alle treffer meg, men flere er innmari gode. Brennende engasjement som får hårene mine til å reise seg. Modige ytringer som får hjernen til å spinne. Ekte sårbarhet som får tårene til å presse. Uhøytidelighet som får meg til å glise, og noen drar det så langt at jeg rødmer og ler høyt.  

Jeg har mye å lære. Selv deler jeg helst når hjulene sviver, og jeg beveger meg fra scene til scene, og fra by til bygd. Spennende kunder med ulike bestillinger. En sjelden gang får jeg skikkelig skrivekløe. Da deler jeg grenseløst. Til applaus og provokasjon.

Jeg har mye å gå på. Både på spredning av budskap, og metoder. Men det er en ting jeg sliter med. Mengder. Jeg har lest, hørt og studert eksperters studier og råd om å la følgere bli godt kjent med meg. Nært og ekte. Men daglige storyer med film, bilder og tekst opplever jeg forsvinner i mengden av brukere, og budskapet drukner i det store havet. Jeg ønsker heller å pirre nysgjerrigheten i passe doser.

Det er meg. Det viktigste er å være tro mot seg selv.

Det ingen tvil at verden vil se annerledes ut når pandemien ebber ut. Digitale foredrag har kommet for å bli, men heldigvis lengter et helt folk også etter fysisk puls, stemning og fellesskap. Jeg tror likevel det er kun de beste som står igjen. Bestillingene vil være finmasket, og kunden kommer til å stille større krav og forventninger til både fag og formidling.

I markedsføring bør jeg bytte ut vakre selfier med sann film. Jeg sliter:)

Jeg har nylig spilt inn film. Digitale foredrag i høy kvalitet sammen med proffe mediefolk. Sist uke måtte jeg se alt for å planlegge en teaser som snart rulles ut over alle kanaler.

Det var en sann pine!

Jeg kjenner ikke Tanja fra speilet igjen. Jeg har rare fakter, og kroppsspråket kan sammenlignes med en treningsøkt. Neseborene utvider seg når jeg prater, øynene er intense, og jeg former munnen underlig rett før jeg kommer til poenget. I noen positurer får jeg antydning til dobbelthake. Jeg ser ikke en dag yngre ut enn 50. Og jeg er yngre:)

Stemmen som i mitt hode er klar, lys og fløyelsaktig – er på filmen flat og rar! Blææ, så pinlig!

Det eneste jeg kjenner igjen er smilet! Og jeg smiler. Også av egen selvkritikk. Selvbildet er heldigvis solid. Jeg er glad i meg selv, også når jeg er snedig, ukjennelig og mindre pen enn speilbildet. Å se seg selv på film handler om trening. Eller som mitt proffe filmteam sa: «Her trenger du mengdetrening, Tanja»!

Puh! Kun om jeg må!

Heldigvis er jeg stolt av innholdet. Selv om jeg også her pirker på meg selv. Det må man for å overleve i denne bransjen. Det er alltid noe som kan bli bedre. Historier som kan kortes ned, overganger som kan perfeksjoneres, budskap som kan spisses osv. Men – jeg leverer! Fag og inspirasjon om relasjoner, kultur og teamarbeid, med stort trøkk og sterk tilstedeværelse.

«Du er helt rå», sa selveste @VeronicaSimoneYummymummy da hun hørte jeg hadde spilt inn tre foredrag etter hverandre – til sammen 4,5 timer i strekk, med kun kamera og kameramann! Takk, fra ei som «lever» foran kamera. Det var som et maraton!

Snart til salgs! En link og et passord. Voila. Ønsker kunden kontakt på direkten, kobler jeg meg på din plattform før og etter foredrag. Et rettet mot næringsliv, et mot ledere og selvsagt også til offentlige instanser som barnehager, helse, skole og SFO.

Kanskje er min strategi for veik. Kanskje er den god.

Januar 2021 gir alt for mye tid til å tenke.

Skrittene mine føles like klønete som på isen.

Jeg setter en fot foran den andre. Fremover, tilsides og oppover.

Jeg leiter etter takt og rytme – og håper jeg er en av dem som har «overlevd» når verden nærmer seg normal!

Redaktør i Jærbladet: «Hvordan går det med damen i pysjen, mon tro?»

Etter fire uker i den rutete grårosa flanellpysjen – pekte mannen min på meg, og lurte på om det kanskje var på tide å vaske den. Jeg tittet meg i speilet. Flekkene under brystpartiet var vanskelig å se fra min synsvinkel.

Det første lille sparket. Det var på tide å ta seg sammen.

Jeg takket ja til å være medforfatter til boken «Talertekster», og søkte meg inn på masterstudie i ledelse.

LITT i gang – uten særlig motivasjon.

Hjemme påske var et faktum, og hele Norge skulle «ut på tur – aldri sur!»

Ser jeg ut som en fjellgeit, eller?

Jeg ergret meg over muntre venner med invitasjoner til nuter, hav og topper, men gikk til innkjøp av rosa turklær – med riktig merke. Jeg skulle i det minste se bra ut.

Som et lite barn som lokkes med kvikklunsj, oppmuntret venninnen min meg med sprudlende bobler mot nabotoppen til Preikestolen. Hun minnet meg på å lytte til den sildrende bekken, dra inn den nydelige lukten av mose, og kjenne så godt livet er ute i det fri. Innimellom hørte jeg mannen hennes rose meg «at jeg var flink!»

Jeg snublet gjentatte ganger i grove røtter som lignet på slanger langs bakken, og de lette sommer-skoene var gjennomvåte etter første stigning. Jeg unnet vennene mine en god dag, og holdt smilet på – selv om jeg var revnende likegyldig til både lyder og lukter i Guds frie natur. Jeg spilte «godt humør» helt til jeg oppdaget tauet. Siste etappe mot den fantastiske utsikten forlangte armstyrke. De musklene har vært nokså ubrukt hele mitt voksne liv, og medførte et realt manneløft.

Jeg begynte å mugne!

Venninnen min sprudlet av livsgnist i det vi nådde toppen. Champagnekorken smalt i lag med et lykke-hyl.

«Kjenn så vidunderlig boblene smaker etter vi har brukt kroppen!»

Seriøst? Den eneste «smaken» etter to timer bratt stigning er stikkende ull-undertøy, og en kald gufs som fikk meg til å fryse.  Nei, min venn. Sprudlende vin smaker best på en stemningsfull restaurant, i lystige lag eller i en av Petter Stordalens deilige senger.

Jeg liker å gå tur, men foretrekker farger og puls.

Fjellet for meg er grønt, grått og kjedelig.

Gi meg en pulserende by, og jeg kan rusle i timevis.

Ingenting gir meg mer hvile i hodet enn å spasere gjennom hovedstadens store mangfold. Grønland der det lukter karri og som bugner med frukt og grønt fra Midtøsten. Kontrasten Aker Brygge med eksklusive restauranter og forretningsmenn med stive snipper. Grünerløkka med fargerike butikker og fascinerende gatekunst, og langs Akerselven der man passerer spraglete tagging, kulørte kafeer og en lysekrone som henger «fra himmelen». Slottsparkens tunge lønnetrær, Youngstorgets dansende fortauskafeer og Barcode-området som ligner Manhattan. Skylinen sammen med den gripende Operaen, det forbløffende Munchmuseet og et nytt storslått bibliotek – er til å miste pusten av.

Jeg kan gå tur en hel dag, før jeg avslutter med et glass vin.

Det er klart for de som teller kalorier og tenker på levra, virker det neppe sundt. For meg er det som en yogatime. Hodet mitt blir rolig, sjelen varm og hjernen inspirert.

Det er deilig å finne ro og sjelefred uten å måtte ligge og tøye i de mest forbausende stillinger med pussige ansiktsuttrykk.

7.mai 2020.  En festdag. Regjeringen åpner for å samle 50 stk.

Jærens driftige kafe-dronning ligger ikke i sofaen med «stiv pysjamas». Som en friidrettsutøver på startstreken gir hun jernet i det startskuddet går: Kan du skrive et inspirasjonsforedrag med overskrift «Få gang!» i løpet av tre dager?

Damen solgte ut to fullbooka foredrag på en kveld – og jeg danset ned den røde løper!

Jeg var i gang!

Hele våren fortalte venner og rause «heiere» at min kompetanse, mitt budskap og min inspirasjon ville være et stort behov fremover.

Jeg trodde det var kjærlig trøst!

Nå er høstens kalender overveldende.

Mitt beste halvår noensinne. Jeg klyper meg i armen.

Et mangfold av kunder og yrkesgrupper. Blikkenslagere og leger. Pedagoger og ledere. Byggmestere og offiserer.

Folk er folk!

De vil ha påfyll om ulike typer mennesker, og hvordan man i samspill og team kan skape en bedriftskultur alle vil være en del av. Bevissthet på holdninger og handlinger, innsats og motivasjon – for det beste arbeidsmiljøet. Alt satt i lys av en verden i voldsom endring.

Jeg elsker næring fra publikum. Derfor var jeg som en trassig unge når jeg ble anbefalt å gå digitalt. Vil ikke – vil ikke -vil ikke!

Nå kjører jeg begge deler.

Live publikum er alltid best, men når kamera ruller – klinker jeg til! Hjernen min virker slik at når utfordringen kommer nær– så hopper jeg. Da er det ikke en celle i kroppen som stritter imot, og alle begrensningstanker forsvinner. Jeg går fra å kjøre i en vanlig 60-sone til å speede opp til langt over grensen på motorveien!

Da kjenner jeg at jeg lever!

Det var alltid lys langt inni tunellen.

Jeg kom gjennom langt tidligere enn antatt.

Det kan bli mørkt igjen.

Da skal jeg ha klar andre strategier enn «måpende i pysjamas»

Så kjære fru redaktør. Takk for omtanken!

Jeg er oppstanden!

Er det sant?

Jeg våkner varsomt. Lave stemmer, lyden av klirrende «instrumenter» og vasking av hender. Jeg hører raske korridorskritt, og strekker beina mine på det glatte lakenet. Jeg snur meg mot den kjølige enden av puten. Morgengjespen lager lyd av det slag når man kjenner kroppen har restituert seg fra gårsdagens utmattelse.

Stunden er deilig. Men kort. Plutselig husker jeg. Jeg er på et bøttekott på Haukeland sykehus. Kvelden før var en lidelse. En ung far på 49 år. Lam fra halsen og ned etter tragisk ulykke. Redd, fortvilet og full i sorg.

Er det sant? Er det virkelig sant?

Slik var morgenene for nøyaktig 20 år siden.

Slik våkner jeg i nåtid.

Er det sant?

Personlig var tragedien langt større for tjue år siden. Å se en ung far streve i det dype mørket var en pine. Men verden utenfor var som før. Jeg tok mentale pauser. Jeg fylte «timeoutene» med venner, latter og vanlig studentliv. Jeg stod på Gamle Bybro over Nidelva og nøyt fargene av Trondheims karakteristiske bygninger. Jeg smilte til kunstnere som koste seg med utepils på vakre Bakklandet, og danset oppå pianoet på byens kuleste bar, «Frakken».

Nå er verdensomfanget mørkt og dystert. Det kjennes som om det skjedde på et kvarter. Hver eneste nyhetsapp er skremmende, og viser lite optimsime – og som i alle kriser rammes de mest sårbare hardest. Jeg bor i Norge. Verdens grønne gren. Et velutviklet land som tar vare på meg. Jeg er heldig. Jeg vet. Det kjennes likevel vanskelig.

For tjue år siden var jeg ung og sårbar.

Nå er jeg voksen, klok og ansvarlig.

Jeg ser sider av meg selv som er totalt ukjent.

Jeg er jo en mulighetstenker.

Jeg er tilpasningsdyktig.

Jeg viser vei i endringsprosesser.

Jeg sutrer aldri, og

jeg er kortsint.

Både som leder og foredragsholder er jeg er kreativ. Jeg jobber ofte ut av boksen.

Men rommet føles så trangt, at det verker.

Nå surmuler jeg, ser stengte dører og er sint.

Når jeg skal slappe av pleier jeg å se koselige serier som danske «Badehotellet». Jeg fniser frydfullt av herr Madsens spontane bemerkning av konens bak: «aaaaah om du har en dejlig røv, Therese», og feller en tåre når Morten og Fie endelig finner kjærligheten.

NÅ ser jeg Game of Thrones. Tidenes største og mest populære TV-serie i hele verden, der et liv er like mye verdt som en norsk flue, og blodet flyter som regn på en jærsk høstdag.

Jeg klapper i hendene når de onde blir slukt av drager. Reiser meg fra sofaen og jubler når svikere blir halshugd– «Det hadde du godt av ditt jævla svin!», roper jeg! Aggrsjonen kjennes som en renselse.

Denne uken har jeg milnet litt.

Jeg nyter en morgenkaffe under dynen og leser naboens skildringer av årets vår. Finn Våga er journalist i Stavanger Aftenblad og beskriver elegant duften av Jærens møkkjorder, lekende nabobarn og observasjon av en ertende skjære som danser over katten vår. Heller ikke han kommer utenom bekymringer og grubling på hvordan livene våre vil bli etter den mest ekstreme nedstengingen av verden noensinne.

Jeg takker for nydelige ord i en messenger melding, og vinker fra soveromsvinduet. Finn vinker tilbake fra kjøkkenet sitt. Han takker for ros, og avslutter:

Livet er en absurd konstruksjon.

Noen ganger –

Heldigvis, – også et eventyr.

Tre korte setninger. Tårene triller. Hjertet jubler.  

Jeg – piken som ikke skulle vært født. Unnfanget av mindreårig, oppdratt som enebarn av dem begge. Sammen, med trygghet og kjærlighet. Mot alle odds!

Som jeg har levd!

Så mange lag, farger og nyanser. Intenst, lett og dristig. Eventyr som ligner glitter og konfetti. Alle slags dufter, toner og kontraster.

Nå må jeg holde ut noen grådager. Kanskje mange.

Om igjen og om igjen hører jeg sangen, Launch status check (Spenn deg fast) med Trygve Skaug.

Teksten treffer meg.

Hvordan er det med luft der ute
Hvordan er det med gravitasjon
Lyser stjernene midt på dagen, hvem skal du ringe når du savner noen
Hvem står i døra og roper du skal inn
Hvem holder med deg i motvind
Hvem følger med så du treffer siste trinn

Spenn deg fast
Veien er lang når du ser’n ifra ditt perspektiv
Spenn deg fast
Og ikke vær redd for det er bare et liv
Spør meg om råd og jeg har et par svar
Men skritta helt frem er det du som tar
Husk å bruk hjelm, du drar når du er klar

Jo,…

det er rikelig med luft på Jæren. Det åpne landskapet gir vinden fart og former sanddyner ved havet som herjer.

Stjernene – midt på dagen – er vanskelig å se…

Men, jeg ser takknemlig alle som står i døren

og roper meg inn

Kjærlig står de som holder med meg

 i motvind

Men like tydelig ser jeg de…..

hvor jeg har liten verdi!

Mitt knippe av «hjerter»….

passer på at jeg treffer siste trinn!

Å ja…

Jeg spenner meg fast

Skritta helt frem er det JEG som tar

Og jeg drar…når jeg er klar! …..om litt!

Jeg var i begynnelsen av trettiårene det året to-åringen min fikk nok av rådene mine!

Det var en vanlig onsdag med spagetti og kjøtteig til middag, og jeg gav datteren min oppmuntrende og velmente råd hvordan hun skulle mestre rulling av lange pastastrimler på en gaffel. Tuvas blikk var morskt og underleppen dirret forsiktig. I det jeg hentet mer drikke, ålte den lubne kroppen seg ut av tripptrappstolen, og opp på bordet. Det var villhet i blikket, og fryd i skriket da spagettigryten traff gulvet med et gedigent brak.

Jeg var i slutten av førtiårene mandag forrige uke. Media var opptatt av Corona virus, men ellers var livet ganske normalt. Telefonen ringte midt på dagen. Det var fra St.Olavs Hospital -universitetssykehuset i Trondheim. «Vi må dessverre avlyse begge foredragene dine denne måneden. Vi beklager, men vi kan ikke samle flere hundre sykehusansatte i samme rom i disse coronatider».

Jeg kjenner det strammer i brystet. Dette var en stor jobb for meg. Mange mennesker. Stor utfordring. Gode penger.

Jeg trøster meg med at de fleste jobbene før sommeren er mindre grupper. Så hysterisk blir det neppe.

Onsdag er alle foredrag avlyst.

Onsdag er alle veiledninger avlyst.

Onsdag er alle barnehagebesøk avlyst.

Onsdag er det meste av toppidrett avlyst. Jeg ser skuffelsen og sorgen til sønn og hockeykamerater som brått må ta farvel. Uten håp om NM gull, uten avskjedsfest.

Onsdag forstår jeg at turen jeg har spart og gledet meg til et helt år, henger i en tynn tråd. VM i skreifiske i vakre Lofoten. Jeg har frydet meg som et lite barn før julaften.  Gleden går over til sinne.

Onsdag forstår jeg alvoret. Jeg er ikke viktig. Jeg vet. Jeg skjønner. Jeg er frisk. Mine er friske. Jeg ER takknemlig.

Onsdag starter flinkisene. Først forsiktig og ydmykt. Så øker volumet, mengde og tempo.

Kolleger, eksperter og andre flinkiser. De stråler styrke, positivitet og klokskap. De flørter og blunker til kamera og gir barmhjertige råd hvordan du og jeg skal takle vårt nye liv.

Telefonnummer blinker i storyen om du som leder trenger råd hvordan lede i en annerledes tid.

Kolleger oppmuntrer optimistisk hvordan jeg kan prestere. Produsere. Se muligheter. Lære. Være innovativ. Fremoverlent.

• Har du hjemmekontor. Fatt mot, brett opp ermene og gyv løs!
• Stå opp til vanlig tid. Kle deg og smink deg som du skal på jobb.
• Struktur på dagene er viktig!
• Faste rutiner!
• Pass på å få frisk luft, og la for all del ikke treningen utebli. «Bli inspirert til din type hjemmetrening», glitrer treningsfruene med smekre kropper og blendende hvite smil.
• Til familielivet: Lag SUNN mat sammen, finn ryddeprosjekter og husk å gjøre noe gøy.

Jeg får sure oppstøt.

Jeg sitter fortsatt i pysjen. Uten sminke. Håret i en topp. Sover to timer ekstra hver morgen. Ser en episode på Netflix før jeg står opp.

I går hadde jeg napoleonskake og kaffe på sengen. DIG!

Jeg sier ja til alt ungene (ungdommen) spør om. Brus, grandiosa, smågodt.

Jeg er matt.

Men langt fra uten håp. Det ordner seg.

Men akkurat nå vil jeg bare være et helt alminnelig menneske. Litt lei. Litt skuffet. Litt forskrekket. Litt redd. Litt sint.

Som datteren min, to år. Jeg slenger spagettigryten i gulvet.

Det er ikke synd på meg. Det handler ikke om meg. Nå handler det kun om å ta ansvar SAMMEN.

Jeg mener heller ikke å være ufin. «Mine kolleger» er dyktige og nydelige mennesker.

Vi er ulike.

Vi tar ulike valg.

Kanskje tar jeg dårligere valg enn flinkisene.

Men jeg tror ikke det.

Jeg tenker det er helt alright at vi tenker ulikt, føler ulikt og handler ulikt. Vi ønsker alle det samme, og vi vil hverandre vel. Raushet, mitt yndligsord, har sjeldent vært viktigere.

Jeg savner Per Fugelli. Han ville sikkert delt kloke betrakninger med oss denne uken.

Innholdet hadde neppe handlet om superkrefter.

Per var opptatt av det alminnelige mennesket.

Han snakket ofte om hvordan vi er jaget av flinkhet.

Mennesker som skal være kloner av supermann.

Effektive, produktive og sterke.

Prestere ekstraordinært hele tiden.

Per hadde et nydelig menneskesyn. Jeg tror på han. Fordi det han forteller, er det jeg ser.

Jeg er også flinkis. Jeg vet. Jeg digger å jobbe hardt. Jeg elsker å prestere. Jeg nyter applaus.

Men jeg er også god på å være et vanlig menneske.

Jeg liker ikke å gjøre feil.

Jeg liker ikke å ta dårlige beslutninger.

Jeg liker ikke når jeg ikke mestrer

 – men jeg aksepterer det.

Eller som nå. Lat. Sur. Skuffet. Lei. Redd.

Så…

hei du – som daffer i pysjen hele dagen,

hei du  – som sover litt frempå,

hei du – som ikke er så god på struktur:

Det kan fort gå godt!

Ulike typer mennesker.

Ikke putt alle i samme boks.

Det kan fort bli trangt!

Og det ønsker vi vel ikke i disse Corona-tider?

….. men det er klart – om jeg sitter i pysjen og måper med tomt blikk på langfredag – får noen sparke meg i ræven!

God og tålmodig dugnad, folkens…..

…….og til dere viktige som holder hjulene i gang: HJERTELIG TAKK!

I dag leverte jeg foredrag for 250 leger og sykepleiere på Stavanger universitetssykehus – og alt klaffet. Sist tirsdag leverte jeg samme foredrag gjennom talerlisten for ulike yrkesgrupper. Ingenting klaffet.

Begge deler er veldig sjelden.

Jeg får heldigvis ikke terningkast i VG. 
Men jeg gir meg selv inni eget hode🤷‍♀️😂
Det går ofte i firere og femmere. Jevnt god – med forbedringspotensialer.

Jeg tviler på publikum i Oslo ville gitt meg stryk. Men det gir meg ingen «trøst». Jeg har egne mål og høye forventninger til egen levering. Tekniske småfeil da powerpointen ble overført fra PC til Mac, og en nedtellingsklokke som viste sekunder i stedet for minutter satte meg ut. Jeg leverte i ord. Og noenlunde i kroppsspråk. Men jeg spilte. Jeg var ikke tilstede.

I dag var jeg TILSTEDE. Blikk, smil og timing. Refleksjoner som skapte engasjement, poeng som provoserte, historier som fikk publikum til å gapskratte og rødme – og sårbarhet som berørte. Jeg kjente hver følelse.

Fra terningkast 1 til terningkast 6 – på en uke?🤷‍♀️ Jeg var forbannet! Det gav en høy dose lyst, mot og energi!

Det var da damen i salen reiste seg og sa: «fy søren, du slår Dora Thorhallsdottir ned i støvlene», jeg gav meg selv den sjeldne sekseren💃

Jeg digger Dora!

Hanne Kristin Rohde og jeg er enig om at verden trenger mer WomenPower, og at pusekatter er bedre enn yoga!

Mitt første møte med modige Rohde var avgjørende for min fremtid. Det visste ikke Hanne Kristin før i dag.

Jeg startet med foredrag i det små i 2008. En lidenskapelig hobby, men med et brennende budskap. Jeg prøvde meg forsiktig frem på ukjent arena. Deler av det jeg leverte var bra. Noe tamt. Litt var fantastisk. Jeg justerte meg underveis gjennom tilbakemeldinger. Noen har lært meg at de fleste mennesker vil heller bli ødelagt av ros, enn reddet av kritikk. Det har jeg memorert.

Jeg lyttet til hva jeg måtte bli bedre på. Ikke med glede. Heller ikke med skuffelse. Men med en porsjon flauhet. Mennesker i salen ønsket seg enda bedre.

I dag ville jeg aldri vært dem foruten. Utenom en.

Blomstringen startet. Jeg var nesten i full blomst da samtalen fra en kursdeltaker tok kverken på mangfoldets utspring. Den høyt utdannet mannen stilte spørsmål ved min troverdighet til ledelse foredrag. Kun en bachelorgrad innen pedagogikk og 60 poeng videreutdannelse? Hvor var mastergraden min? Hva hadde jeg forsket på? Hvilke teorier støttet jeg meg på? Og kunne virkelig 19 år som daglig leder i barnehager telle?

«Dessuten er du alt for personlig», – slo meg i bakken.

Jeg var uerfaren. Jeg tok seksten skritt tilbake. 
Han skulle prøvd seg nå!!!!

I flere år var konferansen «Kvinner i tiden» årets høydepunkt, og kjendiser glitret på scenen. De leverte en etter en høsten 2013. Ordfører Christine Sagen Helgø, Jan Ove Ottesen fra rockebandet Kaizers, Geir Lippestad, Linn Skåber, og min store musikalske helt, Bjørn Eidsvåg. Helt til slutt stod toppleder i Oslo politiet, Hanne Kristin Rohde. Hun fortale om lederoppdraget på dagen ingen av oss vil glemme.

22.juli 2011.

Foredraget var klokt, nært, varmt – og inderlig personlig. 
Jeg fant tilbake til MEG. Min historie. Min kunnskap. Mitt talent. Mitt mot. Mitt budskap.

Forskning er avgjørende viktig. Uten den hadde vi navigert oss bort i blinde!
Men det er mulig å være klok – uten å støtte seg på teori.

Jeg lever nå av å følge opp ledere, og holder rundt 60 foredrag pr.år.

I dag – 4.juni 2019 – hilste jeg for første gang på Hanne Kristin Rhode.

Vi var 
I samme by
På samme hotell
På samme restaurant
I samme ærend
Foredrag.

#Forbilde

Idylliske bilder…. Jobb eller ferie?

De 2 siste døgnene har jeg:
Reist i 19 timer
Stått på scenen i 4 timer
Hatt ledertrening i 5 timer
Sovet i 12 timer
Gått tur i 45 min
Snakket/chattet med familien i 15 min
Svart på mail i 30 min
Hatt telefonmøter i 30 min
Fritd 6 timer
= 48 timer

Reisetiden brukes effektivt. På båt og tog jobber jeg med forberedelser og dokumentasjonsarbeid. På buss og fly reflekterer jeg over eget arbeid. Intensjon, handling og effekt – men mest av alt på menneskene jeg har møtt. Historiene, engasjementet og stemningen.

«Blir du ikke fryktelig sliten»? Eller – «Nå må du passe på så du ikke møter veggen, Tanja», hører jeg stadig vekk.

Jeg forstår det er velment, og jeg har respekt for denne type risiko. Samtidig undrer jeg meg over folk i verdens rikesete land som dyrker den normale tilstanden av å være sliten.

Det finnes mennesker blant oss som virkelig har «har lov» å være slitne. Men alt for mange bruker ordet daglig. Sliten av husarbeid, sliten av å følge opp barna, sliten av å være forkjøla, sliten av handlesenter – og sliten av jobben som stadig stiller nye krav. Det som egentlig bare er livet! Jeg blir selvsagt sliten av 19 timers reis, og timer på scenen uten et sekund mulighet for hvile.Men jeg elsker å bruke meg selv «opp». Hver eneste dag Jeg tenker ofte på faren min som i slutten av 40-årene ble skadet og lam fra halsen og ned. Han savnet mest av alt den «slitsomme» hverdagen. Eller som han selv sa: «Jeg savner å sitte på trappen – en sommersdag, og være jævlig lei arbeid».

«Du er så flink du Tanja», hører jeg også mye. Et kompliment. Jo, takk. Jeg ER flink i mye, og veldig mye ikke. Men jeg VELGER positivt fokus.

Og det jeg er SYKT god til, er å gripe øyeblikk. Hver eneste dag.

Fra Hardanger vil jeg huske duften av blomster, stillheten i hagen som plutselig ble brutt av klassisk musikk, middag «alene» blandt 100 Japanere, eplebonden som bøy på fersk cider – og et hotellrom med utsikt til å miste pusten av.

Det er verdt hele livet det❤️

30.juli og på vei mot Oslo for å holde foredrag.

«I need my fix!”, sier min gode venn og kollega Nina Nakling, etter hver sommerferie.

Med det mener hun:

«Det er på tide med litt applaus igjen!»

Jeg tror de beste foredragsholdere må like responsen av anerkjennende nikk og hender som klapper i takt. Rungende latter og blanke øyner. Mennesker i flokk som blir beveget av DEG. Alene på scenen.

Jeg har vært på utallige foredrag med professorer og forskere som får meg til å gjespe. De som er griseflinke i faget sitt, men ikke klarer formidle eller trives på en scene.

De aller beste har begge deler. Nina Nakling er en.

Nina leker på scenen.

Hun leverer fag, forskning og erfaring inntullet med et sjeldent og innholdsrikt vokabular – blandet med den morsomste mimikk og kroppsspråk.

Hos henne «gikk jeg i lære»🙏

Tre dager etter evighetsferie med sol, paella og litervis duggende pils, kjenner jeg virkelig IKKE at «I need my fix”!

Jeg trenger mer at noen rister hjernen min og undersøker om noe der inne fortsatt virker.

I Holmenkollen venter en gjeng pedagoger på at Raus Ledelse skal åpne sitt årlige Kick Off…

…og samme hvor lite klar jeg føler meg…

I det navnet mitt ønskes velkommen…

«I do the fix” – and love it❤️

Og da er hverdagen i gang!

God høst, folkens🍁🌞🍂

Foto: Hilde Brevig