Blogg

Er det sant?

9 apr , 2020,
tanja
No Comments

Er det sant?

Jeg våkner varsomt. Lave stemmer, lyden av klirrende «instrumenter» og vasking av hender. Jeg hører raske korridorskritt, og strekker beina mine på det glatte lakenet. Jeg snur meg mot den kjølige enden av puten. Morgengjespen lager lyd av det slag når man kjenner kroppen har restituert seg fra gårsdagens utmattelse.

Stunden er deilig. Men kort. Plutselig husker jeg. Jeg er på et bøttekott på Haukeland sykehus. Kvelden før var en lidelse. En ung far på 49 år. Lam fra halsen og ned etter tragisk ulykke. Redd, fortvilet og full i sorg.

Er det sant? Er det virkelig sant?

Slik var morgenene for nøyaktig 20 år siden.

Slik våkner jeg i nåtid.

Er det sant?

Personlig var tragedien langt større for tjue år siden. Å se en ung far streve i det dype mørket var en pine. Men verden utenfor var som før. Jeg tok mentale pauser. Jeg fylte «timeoutene» med venner, latter og vanlig studentliv. Jeg stod på Gamle Bybro over Nidelva og nøyt fargene av Trondheims karakteristiske bygninger. Jeg smilte til kunstnere som koste seg med utepils på vakre Bakklandet, og danset oppå pianoet på byens kuleste bar, «Frakken».

Nå er verdensomfanget mørkt og dystert. Det kjennes som om det skjedde på et kvarter. Hver eneste nyhetsapp er skremmende, og viser lite optimsime – og som i alle kriser rammes de mest sårbare hardest. Jeg bor i Norge. Verdens grønne gren. Et velutviklet land som tar vare på meg. Jeg er heldig. Jeg vet. Det kjennes likevel vanskelig.

For tjue år siden var jeg ung og sårbar.

Nå er jeg voksen, klok og ansvarlig.

Jeg ser sider av meg selv som er totalt ukjent.

Jeg er jo en mulighetstenker.

Jeg er tilpasningsdyktig.

Jeg viser vei i endringsprosesser.

Jeg sutrer aldri, og

jeg er kortsint.

Både som leder og foredragsholder er jeg er kreativ. Jeg jobber ofte ut av boksen.

Men rommet føles så trangt, at det verker.

Nå surmuler jeg, ser stengte dører og er sint.

Når jeg skal slappe av pleier jeg å se koselige serier som danske «Badehotellet». Jeg fniser frydfullt av herr Madsens spontane bemerkning av konens bak: «aaaaah om du har en dejlig røv, Therese», og feller en tåre når Morten og Fie endelig finner kjærligheten.

NÅ ser jeg Game of Thrones. Tidenes største og mest populære TV-serie i hele verden, der et liv er like mye verdt som en norsk flue, og blodet flyter som regn på en jærsk høstdag.

Jeg klapper i hendene når de onde blir slukt av drager. Reiser meg fra sofaen og jubler når svikere blir halshugd– «Det hadde du godt av ditt jævla svin!», roper jeg! Aggrsjonen kjennes som en renselse.

Denne uken har jeg milnet litt.

Jeg nyter en morgenkaffe under dynen og leser naboens skildringer av årets vår. Finn Våga er journalist i Stavanger Aftenblad og beskriver elegant duften av Jærens møkkjorder, lekende nabobarn og observasjon av en ertende skjære som danser over katten vår. Heller ikke han kommer utenom bekymringer og grubling på hvordan livene våre vil bli etter den mest ekstreme nedstengingen av verden noensinne.

Jeg takker for nydelige ord i en messenger melding, og vinker fra soveromsvinduet. Finn vinker tilbake fra kjøkkenet sitt. Han takker for ros, og avslutter:

Livet er en absurd konstruksjon.

Noen ganger –

Heldigvis, – også et eventyr.

Tre korte setninger. Tårene triller. Hjertet jubler.  

Jeg – piken som ikke skulle vært født. Unnfanget av mindreårig, oppdratt som enebarn av dem begge. Sammen, med trygghet og kjærlighet. Mot alle odds!

Som jeg har levd!

Så mange lag, farger og nyanser. Intenst, lett og dristig. Eventyr som ligner glitter og konfetti. Alle slags dufter, toner og kontraster.

Nå må jeg holde ut noen grådager. Kanskje mange.

Om igjen og om igjen hører jeg sangen, Launch status check (Spenn deg fast) med Trygve Skaug.

Teksten treffer meg.

Hvordan er det med luft der ute
Hvordan er det med gravitasjon
Lyser stjernene midt på dagen, hvem skal du ringe når du savner noen
Hvem står i døra og roper du skal inn
Hvem holder med deg i motvind
Hvem følger med så du treffer siste trinn

Spenn deg fast
Veien er lang når du ser’n ifra ditt perspektiv
Spenn deg fast
Og ikke vær redd for det er bare et liv
Spør meg om råd og jeg har et par svar
Men skritta helt frem er det du som tar
Husk å bruk hjelm, du drar når du er klar

Jo,…

det er rikelig med luft på Jæren. Det åpne landskapet gir vinden fart og former sanddyner ved havet som herjer.

Stjernene – midt på dagen – er vanskelig å se…

Men, jeg ser takknemlig alle som står i døren

og roper meg inn

Kjærlig står de som holder med meg

 i motvind

Men like tydelig ser jeg de…..

hvor jeg har liten verdi!

Mitt knippe av «hjerter»….

passer på at jeg treffer siste trinn!

Å ja…

Jeg spenner meg fast

Skritta helt frem er det JEG som tar

Og jeg drar…når jeg er klar! …..om litt!

Gulp, flinkiser!

17 mar , 2020,
tanja
No Comments

Jeg var i begynnelsen av trettiårene det året to-åringen min fikk nok av rådene mine!

Det var en vanlig onsdag med spagetti og kjøtteig til middag, og jeg gav datteren min oppmuntrende og velmente råd hvordan hun skulle mestre rulling av lange pastastrimler på en gaffel. Tuvas blikk var morskt og underleppen dirret forsiktig. I det jeg hentet mer drikke, ålte den lubne kroppen seg ut av tripptrappstolen, og opp på bordet. Det var villhet i blikket, og fryd i skriket da spagettigryten traff gulvet med et gedigent brak.

Jeg var i slutten av førtiårene mandag forrige uke. Media var opptatt av Corona virus, men ellers var livet ganske normalt. Telefonen ringte midt på dagen. Det var fra St.Olavs Hospital -universitetssykehuset i Trondheim. «Vi må dessverre avlyse begge foredragene dine denne måneden. Vi beklager, men vi kan ikke samle flere hundre sykehusansatte i samme rom i disse coronatider».

Jeg kjenner det strammer i brystet. Dette var en stor jobb for meg. Mange mennesker. Stor utfordring. Gode penger.

Jeg trøster meg med at de fleste jobbene før sommeren er mindre grupper. Så hysterisk blir det neppe.

Onsdag er alle foredrag avlyst.

Onsdag er alle veiledninger avlyst.

Onsdag er alle barnehagebesøk avlyst.

Onsdag er det meste av toppidrett avlyst. Jeg ser skuffelsen og sorgen til sønn og hockeykamerater som brått må ta farvel. Uten håp om NM gull, uten avskjedsfest.

Onsdag forstår jeg at turen jeg har spart og gledet meg til et helt år, henger i en tynn tråd. VM i skreifiske i vakre Lofoten. Jeg har frydet meg som et lite barn før julaften.  Gleden går over til sinne.

Onsdag forstår jeg alvoret. Jeg er ikke viktig. Jeg vet. Jeg skjønner. Jeg er frisk. Mine er friske. Jeg ER takknemlig.

Onsdag starter flinkisene. Først forsiktig og ydmykt. Så øker volumet, mengde og tempo.

Kolleger, eksperter og andre flinkiser. De stråler styrke, positivitet og klokskap. De flørter og blunker til kamera og gir barmhjertige råd hvordan du og jeg skal takle vårt nye liv.

Telefonnummer blinker i storyen om du som leder trenger råd hvordan lede i en annerledes tid.

Kolleger oppmuntrer optimistisk hvordan jeg kan prestere. Produsere. Se muligheter. Lære. Være innovativ. Fremoverlent.

  • Har du hjemmekontor. Fatt mot, brett opp ermene og gyv løs!
  • Stå opp til vanlig tid. Kle deg og smink deg som du skal på jobb.
  • Struktur på dagene er viktig!
  • Faste rutiner!
  • Pass på å få frisk luft, og la for all del ikke treningen utebli. «Bli inspirert til din type hjemmetrening», glitrer treningsfruene med smekre kropper og blendende hvite smil.
  • Til familielivet: Lag SUNN mat sammen, finn ryddeprosjekter og husk å gjøre noe gøy.

Jeg får sure oppstøt.

Jeg sitter fortsatt i pysjen. Uten sminke. Håret i en topp. Sover to timer ekstra hver morgen. Ser en episode på Netflix før jeg står opp.

I går hadde jeg napoleonskake og kaffe på sengen. DIG!

Jeg sier ja til alt ungene (ungdommen) spør om. Brus, grandiosa, smågodt.

Jeg er matt.

Men langt fra uten håp. Det ordner seg.

Men akkurat nå vil jeg bare være et helt alminnelig menneske. Litt lei. Litt skuffet. Litt forskrekket. Litt redd. Litt sint.

Som datteren min, to år. Jeg slenger spagettigryten i gulvet.

Det er ikke synd på meg. Det handler ikke om meg. Nå handler det kun om å ta ansvar SAMMEN.

Jeg mener heller ikke å være ufin. «Mine kolleger» er dyktige og nydelige mennesker.

Vi er ulike.

Vi tar ulike valg.

Kanskje tar jeg dårligere valg enn flinkisene.

Men jeg tror ikke det.

Jeg tenker det er helt alright at vi tenker ulikt, føler ulikt og handler ulikt. Vi ønsker alle det samme, og vi vil hverandre vel. Raushet, mitt yndligsord, har sjeldent vært viktigere.

Jeg savner Per Fugelli. Han ville sikkert delt kloke betrakninger med oss denne uken.

Innholdet hadde neppe handlet om superkrefter.

Per var opptatt av det alminnelige mennesket.

Han snakket ofte om hvordan vi er jaget av flinkhet.

Mennesker som skal være kloner av supermann.

Effektive, produktive og sterke.

Prestere ekstraordinært hele tiden.

Per hadde et nydelig menneskesyn. Jeg tror på han. Fordi det han forteller, er det jeg ser.

Jeg er også flinkis. Jeg vet. Jeg digger å jobbe hardt. Jeg elsker å prestere. Jeg nyter applaus.

Men jeg er også god på å være et vanlig menneske.

Jeg liker ikke å gjøre feil.

Jeg liker ikke å ta dårlige beslutninger.

Jeg liker ikke når jeg ikke mestrer

 – men jeg aksepterer det.

Eller som nå. Lat. Sur. Skuffet. Lei. Redd.

Så…

hei du – som daffer i pysjen hele dagen,

hei du  – som sover litt frempå,

hei du – som ikke er så god på struktur:

Det kan fort gå godt!

Ulike typer mennesker.

Ikke putt alle i samme boks.

Det kan fort bli trangt!

Og det ønsker vi vel ikke i disse Corona-tider?

….. men det er klart – om jeg sitter i pysjen og måper med tomt blikk på langfredag – får noen sparke meg i ræven!

God og tålmodig dugnad, folkens…..

…….og til dere viktige som holder hjulene i gang: HJERTELIG TAKK!

Selvskryt eller selvkritisk?

6 sep , 2019,
Tom-Wilkin Martinussen
No Comments

I dag leverte jeg foredrag for 250 leger og sykepleiere på Stavanger universitetssykehus – og alt klaffet. Sist tirsdag leverte jeg samme foredrag gjennom talerlisten for ulike yrkesgrupper. Ingenting klaffet.

Begge deler er veldig sjelden.

Jeg får heldigvis ikke terningkast i VG. 
Men jeg gir meg selv inni eget hode🤷‍♀️😂
Det går ofte i firere og femmere. Jevnt god – med forbedringspotensialer.

Jeg tviler på publikum i Oslo ville gitt meg stryk. Men det gir meg ingen «trøst». Jeg har egne mål og høye forventninger til egen levering. Tekniske småfeil da powerpointen ble overført fra PC til Mac, og en nedtellingsklokke som viste sekunder i stedet for minutter satte meg ut. Jeg leverte i ord. Og noenlunde i kroppsspråk. Men jeg spilte. Jeg var ikke tilstede.

I dag var jeg TILSTEDE. Blikk, smil og timing. Refleksjoner som skapte engasjement, poeng som provoserte, historier som fikk publikum til å gapskratte og rødme – og sårbarhet som berørte. Jeg kjente hver følelse.

Fra terningkast 1 til terningkast 6 – på en uke?🤷‍♀️ Jeg var forbannet! Det gav en høy dose lyst, mot og energi!

Det var da damen i salen reiste seg og sa: «fy søren, du slår Dora Thorhallsdottir ned i støvlene», jeg gav meg selv den sjeldne sekseren💃

Jeg digger Dora!

WomenPower

sep , 2019,
Tom-Wilkin Martinussen
No Comments

Hanne Kristin Rohde og jeg er enig om at verden trenger mer WomenPower, og at pusekatter er bedre enn yoga!

Mitt første møte med modige Rohde var avgjørende for min fremtid. Det visste ikke Hanne Kristin før i dag.

Jeg startet med foredrag i det små i 2008. En lidenskapelig hobby, men med et brennende budskap. Jeg prøvde meg forsiktig frem på ukjent arena. Deler av det jeg leverte var bra. Noe tamt. Litt var fantastisk. Jeg justerte meg underveis gjennom tilbakemeldinger. Noen har lært meg at de fleste mennesker vil heller bli ødelagt av ros, enn reddet av kritikk. Det har jeg memorert.

Jeg lyttet til hva jeg måtte bli bedre på. Ikke med glede. Heller ikke med skuffelse. Men med en porsjon flauhet. Mennesker i salen ønsket seg enda bedre.

I dag ville jeg aldri vært dem foruten. Utenom en.

Blomstringen startet. Jeg var nesten i full blomst da samtalen fra en kursdeltaker tok kverken på mangfoldets utspring. Den høyt utdannet mannen stilte spørsmål ved min troverdighet til ledelse foredrag. Kun en bachelorgrad innen pedagogikk og 60 poeng videreutdannelse? Hvor var mastergraden min? Hva hadde jeg forsket på? Hvilke teorier støttet jeg meg på? Og kunne virkelig 19 år som daglig leder i barnehager telle?

«Dessuten er du alt for personlig», – slo meg i bakken.

Jeg var uerfaren. Jeg tok seksten skritt tilbake. 
Han skulle prøvd seg nå!!!!

I flere år var konferansen «Kvinner i tiden» årets høydepunkt, og kjendiser glitret på scenen. De leverte en etter en høsten 2013. Ordfører Christine Sagen Helgø, Jan Ove Ottesen fra rockebandet Kaizers, Geir Lippestad, Linn Skåber, og min store musikalske helt, Bjørn Eidsvåg. Helt til slutt stod toppleder i Oslo politiet, Hanne Kristin Rohde. Hun fortale om lederoppdraget på dagen ingen av oss vil glemme.

22.juli 2011.

Foredraget var klokt, nært, varmt – og inderlig personlig. 
Jeg fant tilbake til MEG. Min historie. Min kunnskap. Mitt talent. Mitt mot. Mitt budskap.

Forskning er avgjørende viktig. Uten den hadde vi navigert oss bort i blinde!
Men det er mulig å være klok – uten å støtte seg på teori.

Jeg lever nå av å følge opp ledere, og holder rundt 60 foredrag pr.år.

I dag – 4.juni 2019 – hilste jeg for første gang på Hanne Kristin Rhode.

Vi var 
I samme by
På samme hotell
På samme restaurant
I samme ærend
Foredrag.

#Forbilde

Idylliske bilder?

sep , 2019,
Tom-Wilkin Martinussen
No Comments

Idylliske bilder…. Jobb eller ferie?

De 2 siste døgnene har jeg:
Reist i 19 timer
Stått på scenen i 4 timer
Hatt ledertrening i 5 timer
Sovet i 12 timer
Gått tur i 45 min
Snakket/chattet med familien i 15 min
Svart på mail i 30 min
Hatt telefonmøter i 30 min
Fritd 6 timer
= 48 timer

Reisetiden brukes effektivt. På båt og tog jobber jeg med forberedelser og dokumentasjonsarbeid. På buss og fly reflekterer jeg over eget arbeid. Intensjon, handling og effekt – men mest av alt på menneskene jeg har møtt. Historiene, engasjementet og stemningen.

«Blir du ikke fryktelig sliten»? Eller – «Nå må du passe på så du ikke møter veggen, Tanja», hører jeg stadig vekk.

Jeg forstår det er velment, og jeg har respekt for denne type risiko. Samtidig undrer jeg meg over folk i verdens rikesete land som dyrker den normale tilstanden av å være sliten.

Det finnes mennesker blant oss som virkelig har «har lov» å være slitne. Men alt for mange bruker ordet daglig. Sliten av husarbeid, sliten av å følge opp barna, sliten av å være forkjøla, sliten av handlesenter – og sliten av jobben som stadig stiller nye krav. Det som egentlig bare er livet! Jeg blir selvsagt sliten av 19 timers reis, og timer på scenen uten et sekund mulighet for hvile.Men jeg elsker å bruke meg selv «opp». Hver eneste dag Jeg tenker ofte på faren min som i slutten av 40-årene ble skadet og lam fra halsen og ned. Han savnet mest av alt den «slitsomme» hverdagen. Eller som han selv sa: «Jeg savner å sitte på trappen – en sommersdag, og være jævlig lei arbeid».

«Du er så flink du Tanja», hører jeg også mye. Et kompliment. Jo, takk. Jeg ER flink i mye, og veldig mye ikke. Men jeg VELGER positivt fokus.

Og det jeg er SYKT god til, er å gripe øyeblikk. Hver eneste dag.

Fra Hardanger vil jeg huske duften av blomster, stillheten i hagen som plutselig ble brutt av klassisk musikk, middag «alene» blandt 100 Japanere, eplebonden som bøy på fersk cider – og et hotellrom med utsikt til å miste pusten av.

Det er verdt hele livet det❤️

I need my fix

sep , 2019,
Tom-Wilkin Martinussen
No Comments

30.juli og på vei mot Oslo for å holde foredrag.

«I need my fix!”, sier min gode venn og kollega Nina Nakling, etter hver sommerferie.

Med det mener hun:

«Det er på tide med litt applaus igjen!»

Jeg tror de beste foredragsholdere må like responsen av anerkjennende nikk og hender som klapper i takt. Rungende latter og blanke øyner. Mennesker i flokk som blir beveget av DEG. Alene på scenen.

Jeg har vært på utallige foredrag med professorer og forskere som får meg til å gjespe. De som er griseflinke i faget sitt, men ikke klarer formidle eller trives på en scene.

De aller beste har begge deler. Nina Nakling er en.

Nina leker på scenen.

Hun leverer fag, forskning og erfaring inntullet med et sjeldent og innholdsrikt vokabular – blandet med den morsomste mimikk og kroppsspråk.

Hos henne «gikk jeg i lære»🙏

Tre dager etter evighetsferie med sol, paella og litervis duggende pils, kjenner jeg virkelig IKKE at «I need my fix”!

Jeg trenger mer at noen rister hjernen min og undersøker om noe der inne fortsatt virker.

I Holmenkollen venter en gjeng pedagoger på at Raus Ledelse skal åpne sitt årlige Kick Off…

…og samme hvor lite klar jeg føler meg…

I det navnet mitt ønskes velkommen…

«I do the fix” – and love it❤️

Og da er hverdagen i gang!

God høst, folkens🍁🌞🍂

…Jo gladere vi blir?!

29 jul , 2018,
tanja
No Comments

«Nei, du på høye hæler fikser vel ikke camping-livet», sa en lattermild dame på Kiwi i det jeg forsynte handlekurven min med ulike is-sorter. Small-talken handlet om halve Bryne som var på vei til Dana- eller Kattegat-cup i Danmark. Fruen kjente tydeligvis til både meg og datteren min. Selv skimtet jeg kun et ansikt jeg hadde sett tidligere.

Spøken med mine høye hæler er en klassiker, og er både morsom og ufarlig.

Jeg lo høflig med.

Det er ikke før kvinnemennesket mumler annet vrøvl at jeg oppdager jeg er høyst provosert. På tre minutter lirer hun ut av seg om skilsmissebarn som må reise med naboen, foreldre som ikke melder seg til skoleovernatting, og enslige foreldre med nye kjærester som velger sydentur før Cup.

«Ditt barn har nå i hvert fall en interessert pappa med seg», sier hun mens hun rister lett på hodet.

I bilen hjemover tenker jeg på alt jeg kunne, ville og burde svart.

De to siste årene har jeg fulgt flere venner gjennom skilsmisser. Alle med ulike historier. Ulike sår. Ulike feil. Ulike valg. Det de alle har til felles er kjærligheten og bekymringen for egne barn. Jeg undrer meg om damen på butikken har tenkt tanken.

Det slår meg at hun også tar feil om meg. Selvsagt hadde jeg fikset campingplassen. Om jeg måtte. Jeg hadde byttet ut mine yndlings-pumps med gullglitrende flippflopper eller neonrosa Sneakers. Matchende shorts, glitter-topp og rosa Bergans-jakke. Pappvin i plastglass og litt ekte brie fra en kjølebag, og jeg skulle nok overlevd.

Om jeg hadde campingplassen for meg selv. Også helst en enslig tribune.

Psykolog Carl Gustav Jung utviklet begrepene INTROVERT og EKSTROVERT på 1800-tallet. Ekstroverte personer henter energi av å være sammen med andre, mens de introverte får energi av å være alene. Det er ulike grader, og mange er også begge deler.

Jeg elsker ulike typer mennesker, og henter INSPIRASJON både via jobb, venner og tilfeldige samtaler på toget, i skogen og sidelinjen på en fotballkamp.  Det hender til og med at jeg er skrubbsulten på denne type påfyll.

Men når det kommer til hva som tapper og hva som gir ENERGI er jeg ytterst på kanten av introvert. Det er vanskelig for andre å se når jeg sprudler og spraker på scenen, og fort tar rommet med stort engasjement i sosiale sammenhenger.

Derfor er 5 dager på en Campingplass og fotballstadioner «et mareritt» for meg.  Det er nok å skrolle meg gjennom ukas MyStory på Snap, og jeg får nesten pusteproblemer. Fnisende tenåringer, kamprop, foreldre som synger (les:skriker) Bryne-sangen før kampstart, og når solen går ned er teltene tettpakka med glade mennesker som skåler i Tuborg.

Jeg er takknemlig for at flere av dere ikke er som meg, og kan synge «Jo mere vi er sammen, jo gladere vi blir». Ellers hadde det blitt veldig stusselig for de fine ungene vår. Frivillige trenere og engasjerte mammaer og pappaer som gir morsomme og minnerike opplevelser, både til egne og andres barn. Dere har fortjent heder og ære, gull og konfetti. Sammenlagt har mine to barn vunnet i lotto med trenerteam som har sett, bekreftet og justert dem. Varme hjerter, muntre kommentarer og glimt i øyet.

Premie og gulldryss fortjener også mine introverte med-søstre og brødre.  Alle dere som spiller «dette er så koselig»-skuespillet, men som lengter etter å puste alene. Men når man gjør det for de vi elsker høyest, er prisen kanskje ikke så høy.

Noen forbinder mine valg med egoisme. Det å være mest opptatt av seg selv, og ikke bry seg om andre. Ikke bidra til felleskapet. De som kjenner meg best vet heldigvis bedre.

 

Hans Eskil Vigdel debuterte nettopp med boken «Ingen introverte i himmelen». Her sier han:

Alenetid og dybde er en livsnødvendighet for alle introverte som ønsker å ha et godt liv.

 For meg er det som oksygen.

 

Det er når jeg er alene at jeg kjenner at jeg lever.

 

Jeg tviler sterkt på at damen på Kiwi representerer mange.  Kanskje hadde hun til og med en dårlig dag.

Men til dere få med samme holdninger – vil jeg si som ungdommen min på 14 sa en dag vi var uenig:

It is my life!

 

Videoteaser – “Irritert over ulike ting”

7 mar , 2018,
tanja
No Comments

UTDRAG FRA FOREDRAGET “ULIKHETER SOM STYRKE”

«Kanskje fremtidens ledere må snakke mer om kjærlighet»

19 feb , 2018,
tanja
No Comments

Konfliktsky trenger ikke være negativt.

Jeg er konfliktsky.

Jeg er også høy på empati.

Så jeg er egentlig ikke noe leder.

Eller? Kanskje motsatt.

Kanskje fremtidens ledere må snakke mer om kjærlighet, medmenneskelighet, inkludering og likestilling.

Alle de ordene som en del ikke liker,

men som jeg ELSKER.

(-Petter Stordalen)

 

Det er «alles» favoritt kveld. Fredag og gullrekken. Fredrik Skavlan utfordrer sin gjest Petter Stordalen på hans personlighetstest som viser høy grad av konfliktskyhet.

Petter svarer med troen på kjærlighet. Hadde Jan Spurkeland på 76 år gjestet samtidig, ville han sannsynligvis tatt bølgen. Han er en av Norges fremste foredragsholdere, og har drevet med ledertrening og organisasjonsutvikling i 30 år.

Jeg har hatt glede av å høre Jan flere ganger, og uten unntak viser han til Moder Teresa.  Verdens korteste og mest virkningsfulle tale om lederskap: Do you know your people? Do you love your people?

Jan Spurkeland ber ledere gå tett på folket sitt. «Når du begynner å bli glad i dem – DA begynner du å lede».

Relasjoner og hvordan vi håndterer mennesker rundt oss, er livets viktigste oppgave.

Spurkeland burde vært på blå resept. For alle ledere. Kanskje Petter Stordalen også.

 

Jeg har vært leder i 19 år. Jeg har ikke tatt samme personlighetstest som Petter, men er sikker på at jeg ville skåret høyt på empati. Konflikter er jeg usikker på, men tror jeg ville skåret «dårligere» enn de som kjenner meg tror. Jeg har nemlig trent meg «tøff». Om igjen og om igjen har jeg gått inn i vanskelige samtaler. Men følelsen er fortsatt like vond.

Det er mulig å si vonde ting med kjærlighet. Jeg glemmer aldri den nye mellomlederen som fra dag 1 strevde i rollen sin. Jeg satte inn raske tiltak med tette veiledninger og små mål hun kunne strekke seg etter. Under veiledningene fikk jeg biter av hennes sterke historie. En smertefull barndom, trøblete relasjoner og mange dårlige valg. Mestringen var bachelorgraden, men faget fikk ikke plass da hun sjelden mestret menneskene rundt seg. Den unge damen viste ingen forbedringer, og dagen kom da jeg var det neste mennesket i livet hennes som måtte fortelle at hun ikke dugde. Jeg sov ikke natten før samtalen. Jeg var kvalm og skjelven, men gikk rett på sak. Ærlig fortalte jeg om mine følelser for det jeg måtte si, men at det var mitt ansvar. Min jobb. Jeg holdt blikk-kontakt hele halvtimen hun hulket seg gjennom. Men budskapet mitt var ærlig og kjærlig: «Du fortjener å være et sted der du kjenner på mestring». Da samtalen var ferdig – klemte hun meg inderlig, og takket for ærlighet og trygge samtaler der hun følte seg respektert.

Hun var et godt menneske som aldri hadde hatt gode rollemodeller på relasjoner. På Livet.

Jeg har hatt langt flere og mindre alvorlige samtaler, med helt motsatt resultat. Samtaler der vi er uenige og ikke forstår hverandre. Det handler både om mottaker og giver. Det handler om relasjonen og bedriftskulturen. Om relasjoner er kjølige, og tilbakemeldingskulturen svak, er det nærmest umulig å lykkes. Medarbeidere bør vite noe om tilbakemeldingskulturen på arbeidsplassen, og alle tilbakemeldinger må gis for å hjelpe. Aldri for å straffe.

 

Når man hører navnet Petter Stordalen, tenker mange på penger.

Noen tenker på hotell.

Andre tenker på makt!

Selv tenker jeg på kjærlighet.

 

I 2015 lanserte Petter sin bok «Jeg skal fortelle deg min hemmelighet». Dønn ærlig forteller han om imponerende suksesshistorier og sviende nederlag. Som en tjukk og rød tråd gjennom hans modighet, optimisme og selvsikkerhet– ligger kjærligheten til mennesket.  Om fellesskap og gleden over å skape noe sammen. Om Sirkus Stordalen som handler om utløp for begeistring. Ikke for egen innsats, men teamet.

Et menneskesyn der det er lov å prøve, feile og utforske. En nødvendighet når Choice satser på annerledeshet. En verdi som oppfordrer til kreativitet og ansvar, og som i januar tok Nordic Choice Hotels til to gullmedaljer. Beste hotellkjede i Norge og i Norden. En umulighet for pessimister. For Petter er alt mulig.

 

Det er sommeren 2016.  På en ensom strand på den spanske østkysten er solen på vei ned. Lett rosa himmel speiles i havet. Jeg sitter på en klippe som bryter bølgene. Små krabber og hvite skjell skylles i jevn rytme opp mot steinen. Lukten av varme og salt. Lyden av gresshopper blandes med bølgeskulpen. Og det er kun «Petter» og jeg. Tårene renner i takt med bølgene. Ordene om barna, og sin umistelige familie. Følelsene og sannheten om pappaen, og ikke minst hans vakre Gunhild. Stoltheten av kjærestens drivkraft, og sårbarheten i sykdommen som endret alt.  Men også optimismen. Jævelskapet. Troen på at alt er mulig – får følelsene å renne over. Jeg er rørt og takknemlig, men mest av alt inspirert. Ferien har så vidt begynt, og jeg har lyst å jobbe. I ren affekt sender jeg mine tanker til «Stordalen himself». Jeg rekker verken å angre eller å bli flau.

 

12 minutter etterpå plinger det i telefonen:

 

Kjære Tanja.

Jeg leser mange mailer.

Noe rører

Noen berører.

Noe er spennende.

Noe ikke.

Svært få er som din (og jeg får mange mailer).

Jeg er rørt

Jeg er berørt.

Jeg er imponert.

Mest av alt takknemlig for at du delte din historie og kloke tanker med meg.

-Petter

 

KJÆRLIGHET. Til mennesket.

 

 

Årets Gullkuk!

31 des , 2017,
tanja
No Comments

Noen vil kanskje oppleve tittelen som vulgær, umoden og til og med støtende. Men innlegget handler verken om mann, gull eller kuk. Det handler om heder, humor og bedriftskultur.

I aviser, TV og sosiale medier kan vi på denne tiden av året lese om mennesker som har blitt hedret eller «skøyet» med i alle mulige varianter.

Årets leder

Årets medarbeider

Årets idrettsutøver

Årets tabbe

…eller årets gullkuk som min mann kom humrende hjem med i fjor på denne tiden. På den hjemmelagede staken var Uggerud-navnet gravert inn for evig tid. Prisen var fortjent for å spre latter og irritasjon med sarkasme og spydighet. En litt duste-pris i et mannfolk-miljø preget av til tider rå humor. Prisen gav også mannen min en smule ettertanke. Han visste at noen ganger hadde han tatt humoren litt for langt.

Selv har jeg hele min karriere vært omringet av varme priser delt ut med klemmer, blomster og hjerter i alle millioners varianter.  Og mye «jente å-ing». «Ååååååååååååå så velfortjent, verdens beste du».

Jeg innrømmer lett at jeg tente på gullkuken. Neida – jeg blei ikke kåt, og sex streifet meg ikke. Men årevis med hjerter fikk den befriende galskapen og snerten av frekkhet meg til å fnise, le og ikke minst undre meg over en bedriftskultur jeg aldri har vært en del av.

Jeg lever av å jobbe med forskjellige mennesker i ulike bedriftskulturer, og alle jeg har vært innom er opptatt av humor og glede på jobb. De aller beste bruker humoren bevisst. De har jobbet konstruktivt med kultur over år. Noe som gjør at de har bred kompetanse på verdier, holdninger og relasjoner til ulike typer kolleger. Med menneskelig innsikt klarer de å bruke ironi, galskap og kommentarer med glimt i øyet til å snu frustrasjoner før de vokser seg store. Er man virkelig god brukes også humoren til å tilnærme seg alvorlige tema. På denne måten er det for mange av oss lettere å forholde seg til vanskelige budskap. Også galgenhumor er en variant som står mennesket svært nær. Når livets krevende situasjoner skal takles er det befriende å få le av det som kan være sårt og vanskelig å sette ord på. Humor kan være en helt nødvendig egenskap også når sorger skal bearbeides. Som sykehus-kompisen til pappaen min. Begge unge menn, ikke engang passert 50 år. Tragiske ulykker, og lamme fra halsen og ned: «Arvid, kan du sende meg smøret» under kveldsmaten på Haukeland sykehus. Hele bordet ristet av latter. Sorgen var bunnløs for alle de unge som ble matet av pårørende eller sykepleiere, men latteren ville denne ene kvelden ingen ende ta.

Den virkelig store humoren handler ikke om grove vitser, klovner eller gode komikere, men å få andre til å føle seg vel. Smil som gir varme. Latter som gir energi. Stemning som smitter.

Så enkelt.

Så vanskelig.

Ulike mennesker. Ulike historier. Ulik tyngde på «sekken». Ulik humor. Ulike verdier. Ulike grenser.

En god og inkluderende kultur kan være den store forskjellen.

I 2006-2014 opplevde jeg klimaks av godt arbeidsmiljø. En sterk teamfølelse krydret med raushet i alle ledd, og en humor som ikke alltid ville tålt dagens lys. Men alle var inkludert – og romsligheten både på egne og andres vegne, var stor.

En mild variant humor, kan være like moro som den rå. Karrierens største flause var en slager i mange år. Som daglig leder i barnehage fikk jeg på HMS-kurs streng beskjed om å forebygge vonde rygger og lære de ansatte løfte- og bøye teknikker. Dette løste vi ved å klapse hverandre på ræva når bøyevarianten var usunn. Det gikk fort sport i å «slå» oftest og hardest – slik at klapset og reaksjonen (hylet) skulle høres av helst alle de 30 ansatte. Dette pirret smilemusklene hver eneste gang. Ved en anledning blei det noe mer enn lett humring.  Det var dagen for lønnsrapporteringer, og jeg gikk ut av kontoret mitt for å hente månedens timelister. Midt i gangen stod en av mine ansatte med rumpa høyt i været mens hun knyttet sko på en utålmodig tre-åring. Jeg kjente entusiasmen kile med tanken på årets beste «rumpe-klaps!» Stille listet jeg av meg mine høye hæler, tok fart og dasket til så hånden brente av varme.

Et ukjent hyl.

Stillhet.

Kolleger holdt pusten.

Blondinen med «dissende» rumpe reiser seg.

Det var ikke en kollega.

En mor.

Ny i barnehagen.

«Velkommen til Eivindsholen FUS barnehage», og jeg forsvinner tilbake på kontoret mitt.

Blodomløpet mitt har aldri gått så varmt. Og latteren i gangene aldri vært så hysterisk. Historien blei fortalt om igjen og om igjen. År etter år. Latteren trengte aldri pirres frem.

Det var gode tider.

Sammen hadde vi skapt en stødig kultur med varm og inkluderende humor.

 

Jeg har også vært del av kultur basert på frykt. Fokus på feil, mangler og alt man ikke får til – og måling på oppgaver som ikke har noe med mandatet mitt som leder å gjøre. På det verste tør jeg å kalle den type kultur for helseskadelig.

Skadelig var ikke kulturen der arbeidsgiver hadde en utvidet kristen formålsparagraf. Men det fantes møter og samlinger der humoren blei dysset ned, og erstattet med noe jeg personlig forbandt med tristhet. Det kunne dessverre virke som noen forholdt seg til humor med frykt, synd og skam.

Det finnes arbeidsplasser med null kompetanse på kulturarbeid, der tilfeldighetene rår. Her oppstår det ofte små subkulturer der hver liten gruppe har egne vaner, regler og grenser. Totalopplevelsen er sjelden sunn.

Og jammen har jeg også støtt på fagmiljøer der det virker som om latteren ikke er forenelig med den faglige verdighet. «Fagidioter» som tar seg selv og sin kompetanse så høytidelig at de mener at latter er å sløse med tiden. Ofte mangler de både humor og sosial kompetanse.

Eller som da jeg blei leid inn i en «sjefsstol» for å rydde i en fullstendig ødelagt kultur, der man måtte starte fra scratch. Bygge ny plattform, stein på stein. Verdier, kommunikasjon, teamfølelse, kultur, organiseringsmetoder sammen med det viktigste av alt: Varm og nær relasjonell oppmerksomhet for å øke selvfølelse, trygghet og kompetanse hos de ansatte. På denne arbeidsplassen møtte jeg over 40 mennesker som trengte å bli sett, og etter kort tid skimtet jeg diamanter i alle regnbuens farger.

En sånn type kulturarbeid er massivt, og sekken med arbeidsoppgaver enorm og blytung. Til tider et jævla slit. Men – det gir mening å gjør en forskjell for andre mennesker, og jobber man målrettet vil resultater fort bli synlige.

 

Kultur skapes hele tiden, og det er alles ansvar å bidra til hvordan vi ønsker å ha det. Kultur er holdninger, verdier og normer, og mønsteret av atferd som er utviklet av mennesker over tid. På en arbeidsplass er uten tvil en av suksessfaktorene god stemning, og svært få ting er så stemningsskapende som det å le sammen. I humoren finner vi en fantastisk ressurs som kan være avgjørende for motivasjon og livsglede. Selv trenger jeg kun se en snutt av SP leder Trygve Slagsvold Vedum, og dagen er reddet.

Så kan det vel være å dra den for langt når:

En arbeiderparti rådgiver tegner blink på et bilde av en AP-topp.

Komiker Shabana Rehman løfter terrormistenkte mullah Krekar opp fra gulvet.

Eller, å kåre noen som har slengt med leppen til Årets Gullkuk!

Helt enige om hva som er god humor blir vi nok aldri. Men varm og konstruktiv humor blir best når alle er inkludert og romsligheten er stor. Grensen er hårfin, men har arbeidsplassen jobbet med kultur over tid, vil de fleste tåle mye.

Gullkuken blei historie i 2016. Grensen var kanskje nådd. De siste initialer til Mr.Uggerud.

2017 har jeg jobbet hardere enn noensinne. 45 foredrag ,11 måneder i sjefsstol og 60-70 timers arbeidsuker.

Jeg ble hedret! Fine ord, sang og parodi. Parfyme formet som sko fra Carrie i «sex and the city», og skinnende, magiske og ekte diamanter. På et lite år lærte flokken meg godt å kjenne. Og jeg elsket dem. Slik jeg lærte om relasjonsledelse av Jan Spurkeland. Kom tett på.

 

Do you know your people?

Do you love them?

Moder Teresa

 

 

Jeg liker best å hylle. Men takknemligheten fyller mitt hjerte. Jeg mangler i all stillhet –  kun en forgylt tiss.

 

Jeg elsker humoren.

Raus Ledelse har et raust spekter med humor.

Raus ledelse har kun en ansatt.

Tanja Bø Uggerud.

«Få gullkugen heim, Thomas»!

 

Med ønske om et humørfylt 2018!