Blogg

PER LEVER!

15 apr , 2017,
tanja
No Comments

«Har du levd som du lærer?», spør Fredrik Skavlan.

Jeg har levd som du har lært, Per. Nesten.

Det er fredag. Gullrekken. Per Fugelli snakker om døden. I ukas beste sendetid forteller Per om det han har øvd på lenge. Dø. Siste boken skrives nå. «Per dør». Han bedyrer sin rett til tittelen.

Det er en helt alminnelig april dag på Jæren. Himmelen er grå, trekkfuglene kommer i bølger og vinden slår sånn passe surt i ansiktet. Palmehelg, og ferie. Etter en krevende arbeidsuke kaster jeg mine yndlings pumps på gulvet til passasjersiden, og tar retning nordsjøveien. Vakre, flate og voldsomme Jæren. Midt i livet kjenner jeg en sterk kjærlighet til denne forblåste herlighet hvor havet bruser, vindkast former sanddyner, og regnet pisker ubarmhjertig mot kinnet.  Heim.

Jeg kjører sakte forbi hytten til Per Fugelli. Mørkebrun med blå vinduskarmer. Plassert midt i det åpne landskap der vinden får fart, og sjelen får ro. Her skal Per feire påske. Kanskje den siste. Jeg undrer meg om han er hjemme. Sitter han nær sin kjære Charlotte, hviler han «bort» smerte, eller er han som meg – på vei for «å lufte vettet» på Orre stranden. Jeg trår i hans fotspor, trekker inn samme luft. Her har Per tenkt kloke tanker til oppmuntring, trøst og provokasjon. Ordklangen er som den fineste fløyel

Per Fugelli er glad i mennesket. Det alminnelige mennesket.

Mens «vi» grubler på om tiggerne fra Romania virkelig er fattige, og hvilke bakmenn pengene egentlig havner hos, passerer Per tiggende rom folk med et varmt smil og en slant i koppen med budskapet: «Det tar to sekund og SE et menneske».

Mens «vi» «huffer» oss over de narkomane som ødelegger idyllen i bybildet, og nikker anerkjennende når politiet aksjonerer alle bort fra plata, snakker Per høyt om hjemsøkte, forvridde sjeler med svaiende kropper – som er syke. Vi klarer ikke hjelpe de. Men Per ber oss la være å jage dem som ville dyr.

Mens «vi» er bitt av selvhjelpstrenden der vi skal se muligheter, jakte lykke og takle motgang. Redusere stress og bli best med mentaltrening. Lese bøker og trykke på linker som lover lykke på 10 minutter, og teknikker som vil endre magisk kurs i livet, så snakker Per om det vanlige mennesket. Det ufullkomne mennesket som er

Sterkt – svakt

Friskt – sykt

Godt – vondt

Fugelli misliker sorteringssamfunnet med dyrking av styrke og forakt for svakhet. Hjerter som blir grådige og idealer som roper høyere, raskere, sterkere.

Denne kulturen skaper skille mellom vinnere og tapere. Enere og massen. Jernvilje og bløtdyr. Overmennesker og undermennesker.

Vi får mange slitne mennesker som løper på melkesyre mot mål som ligger alt for langt borte.

Noe av det verste for et menneske er og ikke bli sett. Kan du tenke deg følelsen av å være et null, bare tomhet?

Amen

 

I alle kanaler snakker helse Norge om regelmessig trening, kjernemuskulatur og gode pusteteknikker. Oppskrifter på deilige smoothies stappfulle med avocado, blåbær og grønne planteproteiner, og studier som viser at «perfekte» BMI-verdier forlenger livet med fire år. Treningseksperter anbefaler knebøy mens du venter på bussen, situps i sandkassen med barna, og armhevinger på kjøkkenbenken mens du lager middag. Menn med barske brystkasser og #fitmums forteller om forskning som viser at trening og sundt kosthold gjør deg gladere, smartere og full av energi.

Betyr det at jeg som aldri trener, eller drikker grønne shaker er i faresonen for å være en uintelligent og daff surpomp? Neida. Jeg har nok flaks.

Frykten for usunnhet har spist seg inn i livene våre. Vi har tid og økonomi til å perfeksjonere både kropp og helse, og mange av oss kjenner og ser veldig godt etter.

Per snakker også om helse. Han anbefaler sterkt 5 om dagen:

Trygghet

Verdighet

Handlingsrom

Tilhørighet

Mening

Når Per snakker om helsefarene i Norge prater han om å bli støtt ut av flokken, føle seg mindre verdt, mangle grunn til å stå opp om morgenen, og om å bli jaget av flinkhet. Per roper etter oss at vi må slutte å tro på alt som står på avisens fremside.

Om det hadde vært en sannhet, ville gjennomsnittlig levealder vært 7,3 år. Bli ikke for sultne på helse.

Dere blir syke av å ville være friske!

Per Fugellis tanker om helse, gir meg mening. Det gjør ikke en grønn shake, eller en tung stang med runde vekter. Det er en dybde i Pers budskapet. Det stikker langt inni sjelen min, og jeg føler meg sunn. «Samfunnet» har selvsagt bidratt til min hjernes oppfatning av hvordan en «frisk» og vakker kropp skal se ut, og mitt nakne speilbilde er ikke innafor. Men jeg er glad i kroppen min – og har ingen drømmer om smalere midje, definerte muskler eller fastere rumpe. Jeg er glad jeg er glad i meg. Fin nok. God nok. Flink nok. Sunn nok.

Det er der vi er nesten alle sammen, nesten hele tiden, i alminnelig bra. Det er der vi må trives og bygge våre selvbilder.

Det er derfor Per ber oss gi mer faen. Perfeksjonisme gjør oss til ulykkelige, motbydelige egoister. Selvsagt er ikke Per imot utvikling av talent, eller jobbe med deg selv som menneske, men han advarer mot skinnende målestokker som ligner supermenn og røde løpere.

Det ligger alltid litt egoisme i å bli veldig god i noe. Jeg tror både Per og jeg virkelig må like oppmerksomheten på scenen for å bli en god foredragsholder. Men man opplever kun underet som Fugelli snakker om, når budskapet er ærlig og dypt innefra. Per har kjent det mange ganger. Jeg har kjent det noen ganger. Det blir stille og tett nesten som et stoff, mellom meg og folk, forteller Per.

Jeg vet. Det er nær magi. Ofte skjer det på slutten av mine foredrag. Når «de lærte» med mastergrader, menn med stramme slipsknuter, og skeptikere med lilla skjerf klarer «se bak» den blonde jålen på høye hæler og korte skjørt. Det er alltid en slager når jeg «bjuder på» med humor og visdom, men fortellinger om skam og sårbarhet – vinner alltid foran suksesshistoriene #Livet #Mennesket

Jeg tviler på at Per sitt første råd ville vært selvhjelpsbøker eller mentaltrener når motgangen kommer med et brak.

For å få sjelefred må menneske godta det ufullkomne, og tåle at det forferdelige kan skje.

Jeg er takknemlig som skjønte dette allerede som ung 26-åring. Når jeg lå gråtende på et bøttekott på Haukeland sykehus mens pappaen min på 49 år fikk beskjed om at han var lam fra halsen og ned. Resten av livet. Fra frisk som en fisk, til den mest pleietrengende i hele kommunen. Et eneste sekund. Det var feil plass til feil tid. En ulykke. Uflaks. Tilfeldigheter. Ingen englevakt. Det var ikke urettferdig. Det var Livet. Det kan være meg i morgen. Med eller uten grønn smoothie.

Det er derfor jeg snakker mye om rikdommens utfordringer. Vi er bare på besøk på denne jorden en liten stund. Eller som Per sier: Alle som leser bøkene mine, vil være døde om 100 år. Hver eneste en. Skal vi minne hverandre om det?

Bruk ikke tiden ved klagemuren. Tiden er for kort. En fin silikonpupp, designlampe og krangling om 15 minutter overtidsbetaling, er lite verdt når livet butter i mot.

Vær glade som faen for å leve i verdens beste land!

 

Døden. Finnes det gleder med den? spør Fredrik Skavlan.

Ja. Men det er faen ikke noe lystspill.

Det er en slags jungel i siste akt.

Du kan finne noen diamanter.

Den lille flokken din blir tettere.

Kjærligheten blir sterkere.

Du blir tryggere, fordi du vet du skal dø.

Du slipper å beskytte deg så jævlig, og være så opptatt av risiko.

Masker og pynt – faller av.

Du blir mer nakent deg selv.

Det er enda deiligere å gå langs havet. På Røst. På Jæren.

 

Per dør snart.

Men han vil alltid leve.

Det er 14.mai 2014. Jeg skal holde foredrag på en stor nordisk konferanse. Nybegynneren Tanja Bø Uggerud kl.14. Helten min, Per Fugelli kl.15. Jeg er starstruck og full av adrenalin når jeg løper etter han på 12 cm hæler gjennom et flisebelagt kongress hus. Gleden av og endelig nå ham gjør at jeg mister vurderingsevnen, og det ender med et kraftig smellkyss .

Per ER Per. Varm, nær og med et muntert blikk i øyet.

Med flagrende kåpe plystrer Per Fugelli seg nedover Youngstorget – med sløyfen på snei og et rosa kyssemerke.  Fra Tanja.

 

Per er forelsket i det alminnelige mennesket.

Jeg er forelsket i Per.

Takk.

Jeg fråtser hele julen. Kanskje burde jeg skamme meg, men jeg gjør det ikke.

23 des , 2016,
tanja
No Comments

Toget tøffer forbi Moi stasjon. Klokken har akkurat passert ni, og på himmelen stiger en mektig rosa stripe bakom dotter av skodde. Soloppgangen føles magisk i lag med den nykokte kaffen, og jeg kjenner meg plutselig takknemlig for timevis togreise mot Oslo. I det vi passerer Vennesla dukker hvite og frostsprengte trær opp, og på Kongsberg er jammen greinene snøtunge. Utallige julepynta hus med stjerner i vinduene, og på trappen står nissestubber og levende lyslykter. En glatt kjerresti fører til en ensom gård. Stabburet er dekorert med et tynt lag snø, og lyslenkene langs gelenderet lyser opp en parkert kjelke på skaresnø. Det røyker av pipen til hovedhuset, og jeg forestiller meg et varmt hjem med hyggelige mennesker. Jeg undrer meg hvem som bor der, og hvilke forhold de har til julen. Gleder de seg? Stresser de? Hvilke tradisjoner er viktig for dem? Savner de noen? Hva slags historie bærer de på?

Linn Skåber uttalte nettopp i et juleprogram at størst av alt er nysgjerrigheten. Selv tror jeg undring gir både kunnskap, toleranse og varme.

VG får tankene mine over på noe helt annet. Det meldes om nytt terrorangrep. Denne gangen mot et julemarked i Berlin. En russisk ambassadør blir skutt og drept for åpent TV. I Aleppo evakueres tusenvis av mennesker som går gjennom et helvete ingen av oss har forstand til å forstå.

Går det inn på meg? Ett minutt, kanskje bare sekunder innimellom– gjør det skikkelig vondt. Men mest av alt blir jeg uendelig takknemlig. En enorm glede over å bo i Norge. Trygghet, frihet og rettigheter. Rikdom nok til fint hus og spennende ferier. Golden Cirkle plass på Bieber konsert, og dunkåpe fra Moods of Norway. Ekstra fin rødvin til julemiddagen, og en café latte til åttini kroner mens tenåringen shopper. Bør jeg skamme meg?

Hele livet har jeg vært over gjennomsnitt juleglad. Den kilende følelsen i magen ligner forelskelse, og varer hele ventetiden, og jeg har ingen kjennskap til stress, mas og «gleding» til lysere tider. Mørket er for meg lys. Forberedelser er ren nytelse. På toppen av alt elsker jeg jærsk desember med regn, vind og stormer. Jeg stortrives når regnet pisker på vinduene, vinden uler i veggene og stormen tar tak og lager knekkelyder i husrammen. Da kommer barndomsminnene med varm stue, trygge voksne og ei uendelig lukt av mandariner og julebakst.

Jeg starter mitt eget julegilde allerede første søndag i advent, og ingen dager er hverdag. Dette året blir det 35 «lørdager» i strekk. Hver tidlig morgen begynner familien på fire nedtellingen i varm loftstue. Her tar vi frem gamle DVD-er med jul i svingen, mens vi spiser frokost som inkluderer pepperkaker, kakemenn og kakao med krem. Det hender også jeg tar en julebrus. På kvelden tennes nøyaktig 46 levende lys. Jeg baker, pakker inn gaver, skriver julebrev og ser på rørende og morsomme juleprogram. Best av alt trives jeg på kjøkkenet mitt. I eget hode med lyden av familien min og herlige julerytmer fra Kurt Nilsen. Et stort glass rødvin mens jeg snoker i sylten, skumbollene og delfiakaken. Pepperkake med tykt lag blåmuggost og bayonneskinke rett fra slakteren. Nam!

Magasiner og lenker på nettet tipser meg om en sunnere jul. Treningseksperter råder meg til og ikke droppe treningen i julehøytiden. Da kan det fort gå over styr. Lek tikken med barna og måk masse snø, gjerne også hos naboen. Bær tunge stabler med ved, og ta gjerne en ekstra julevask. Slik vil du forbrenne masse kalorier.

Nå har vi verken snø eller lang vei til ved, og ungene vil nok neppe leke stiv heks. Ikke jeg heller for den saks skyld. Trening valgte jeg bort for 15 år siden, så blir ikke veldig redd at det skal gå over styr. Det hender jeg tar en spasertur for å lufte vettet, men å bruke timer av livsreisen min på et helsestudio er for meg ubegripelig.

Ernæringsfysiologer råder meg å bytte ut småkaker med frukt, droppe den kaloririke ølen og heller ta meg en Farris, og når middagen står på bordet forsyne meg rikelig med grønnsaker. På den måten spiser jeg mindre kjøtt. Samtidig er Norges nye «heltinne», Berit Nordstrand, i «alle kanaler» med matbyttetips og pekefinger mot sukker og store midjer. På NRKs folkeopplysningen kunne den populære legen og seks-barns-mammaen fortelle at det er midjekiloene som svekker livskvaliteten, og for å få et best mulig liv, bør du ha en smalere midje. Jøss!!! Jeg har nok bare innbilt meg et harmonisk liv, med et sundt forhold til egen kropp. Jeg bør virkelig nyte denne julen, jeg er jo døden nær! I hvert fall blir jeg nok veldig syk ganske snart. Jeg har nemlig hatt stort midjemål hele livet. Jeg husker ennå som 4-åring i badekaret. Lekekameraten min tok tak i valken min og spurte: hvorfor har du sånn?

Det finnes håp. Mormor var av den dryge typen. Eller la oss kalle spade en spade. Hun var veldig tjukk. Stort sett hele sitt voksne liv. Hun beveget seg minimalt og røykte daglig. Tjukt lag med godt meierismør på hjemmelaget brød, feite pannekaker og fløyelsgrøt med stort smørøye var favoritten. Jeg glemmer aldri lukten av mat og den deilige varmen i det jeg steg inn i huset. De lubne armene og store bysten når hun klemte meg. Dynen som ble varmet på ovnen før leggetid, og følelsen av å krype opp i sengen hennes når jeg våknet. Det var trygt, deilig og litt trangt. Eller «stramt» som jeg selv uttalte det. Fortellingene fra gamledager, og skildringen av alle de rare menneskene som hadde handlet av henne i pølseboden, var som film inni hodet mitt. Det var magi å være hos mormor. Jeg er glad det ikke fantes sånn kroppsanalyse-maskin på den tiden. Jeg tviler på fettprosenten, BMI og muskelbalansen ville gitt henne noe å juble for. Hun ble 93 år.

Jeg anbefaler verken røyking eller usunt kosthold. Jeg ber bare intelligente mennesker med mye spalteplass slutte å leke Gud. God livskvalitet og lengde på livet er sammensatt av MYE mer enn midjemål, kalorier og muskelmasse.

Mange av foredragene mine har en rød tråd som handler om at vi alle har en historie som gjør oss til den vi er. Slik er det også med julen. Vi bærer alle på en ryggsekk med ulike opplevelser og minner fra juletiden. Min enorme juleglede er et resultat av en barndom fylt med trygge, gode og lekne voksne, som hver advent tok meg med inn i et univers med skinnende stjerner, spennende eventyr og betingelsesløs kjærlighet. Jeg er heldig. Jeg vet det. Men – de fleste av oss vil før eller siden bli tvunget inn i adventstider og julaftener fylt med smerte, sorg og savn. Dette er en del av vårt ufullkomne liv. Også for oss «rike» uten krig, kan smerten føles uutholdelig. I 1999 føltes det slik. Min unge pappa i slutten av førtiårene. En tragisk ulykke.  Lam fra halsen og ned. Månedsvis på Haukeland sykehus for å lære leve et nytt liv. Hans første møte med hjemmet sitt var julen. Synet av et ombygd hus. Tilrettelagt inngangsparti, heis og sykeseng. Medisiner, helsepersonell og rullestoler i alle varianter, var mildt sagt overveldende. En mørk jul med mye tårer og lite livsnytelse. De to neste julene var vi sterkere, men fortsatt preget av et liv som var alt for vanskelig å leve. En ung mann som var i overkant fysisk aktiv, både i yrkesliv og fritid mister mye når kun hodet fungerer.

2002 ble fars siste jul. På filmsnutten smiler han. Barnebarnet på to år klatrer opp rullestolen, og deler dumble-slikkepinnen sin. Når morfar har smakt er det bare en liten pinne i en lubben barnehand igjen. Far humrer. Lille krølltoppen ler.

Neste jul er han død. Høytiden er preget av savn.

Derfor koser jeg med 35 dager i adventstiden. Ingen vet hva morgendagen bringer. Jeg vil ha så mange julegleder som overhodet mulig i «ryggsekken» min. Og kos for meg inneholder dessverre ikke løpeturer med appelsin og vannflaske i sekken. Ei heller Farris og fruktsalat. Noen elsker det. Andre liker det ikke, men gjør det likevel. Det er fint med ulikheter. Så får heller dette berømte magefettet ta livet av meg.

Alle dør, men slettes ikke alle lever!

 Jeg fråtser i 35 dager. Jeg kunne skammet meg. Men jeg gjør det ikke.

Jeg velger å leve slik jeg har lyst å leve.

Jeg våger å være meg selv.

Jeg er innforstått med at jeg er ufullkommen.

På veien prøver jeg å bry meg om felleskapet. Inkludere, ta vare på og gi. Dele på varme og hjerterom. Noen av verdiene i juleevangeliet.

God julehøytid!

«Tra-la-la…det er så fint å leve, si meg kan du ikke SE det????…»

31 jul , 2016,
tanja
No Comments

Det er tidlig morgen i Alcossebre, Spania. Familien sover, og jeg lister meg ned på terrassen. To søte kattunger strekker seg på den sandfargede sofaen min, i det de hører de forsiktige skrittene mine. Jeg har aldri hjerte å jage dem. Den nykokte kaffen smaker godt i lag med stillheten av en ny dag. Kun lyden av bølgene som skvulper, fuglene som kvitrer og en svak risling i magnoliablomstene. Et par måker svaier over naboens palmer mens solen gjør seg klar til å varme oss nok en herlig sommerdag. Lukten av de rosa blomstene og nykokt kaffe blander seg med en varm bris i det kattungene ruller seg i en lekende runddans etter dagens første sjarmørmåltid. Første kaffekopp bruker jeg alltid på «å bare være».

Men så er jeg i gang. Snapchat, Facebook og Instagram. Dette året har jeg blant annet «vært » på rundtur i alle krinkelkroker av New York, vingårder i vakre Toscana, biltur til Kroatia  og regnfulle teltdøgn på Sørlandet.  Sykkeltur i Skagen, ferjekøer og  spennende fotballkamper. Joggeturer i lille Antiparos, og jammen fottur i snø og fantastisk utsikt fra Galdhøpiggen. Og mange har delt det samme som meg. Sol, hav og øl, om att og om att.

Noen deler mye. Noen deler lite. Noen deler ingenting. Noen deler passe. Noen deler alt for mye. Eller????

Som mye annet her i verden, faller svaret ned på øyet som ser. Ulike typer mennesker.

Teknologien forandrer seg fort, men menneskene forandrer seg langsommere. Kontinuerlig hører jeg venner, kolleger, bekjente og ukjente mennesker ha meninger om sosiale medier. Mange er rause og kloke i sine betraktninger, men jammen finnes det nok av det motsatte også. Folk som irriterer seg grønne over lykkelige sommerbilder. Jeg har lagt merke til at to grupper er spesielt utsatt for kritikk. Rikinger som byr på spennende reisebilder av yachter, hvite strender og champagne . Det er egentlig nok at de vet du har mye penger, og de påpeker alt de vet som er grått bak fasaden. Og er du av den «heldige» sorten med en «strøken» kropp, må du jammen passe deg for et bikinibilde. Da går gribbene løs! Er du derimot litt kvapsete, og stiller i bikini – da er du tøff!

Sannheten er at bak alle feriebilder enten det er luksus, charter eller våt telttur – finnes grå øyeblikk. Unger med øreverk, myggstikk som nesten «tar livet av oss», utakknemlige unger som drikker HALVE colabokser, og øyeblikk der du har lyst å selge mannen din til halv pris. Jeg kunne «snappet» øyeblikket. Vet ikke om det er etisk klokt, og der og da har jeg mer enn nok å holde temperamentet mitt under kontroll. Men jeg er av den heldige sorten. De grå øyeblikkene er sjeldne og ubetydelige. Men nødvendige.  Bildene og filmsnuttene mine representerer en ekte glede og takknemlighet for ferie. For sol, varme og latskap. For en sykt fin familie. For friheten til å ta egne valg. For alle mulighetene jeg har.  For livet.  Jeg VET at i morgen kan det snu. Sjansen er størst for at det ikke gjør det. Men det er mulig. Jeg har kjent på kroppen når telefonen ringer, og du vet at akkurat nå vil livet være vondt. Lenge. Noen får aldri beskjeder som endrer livet, men bærer kanskje på en konstant tåke inni seg.  Eller perioder med tomhet og tunge tanker. Det vises sjelden på utsiden. DERFOR nyter jeg til det ytterste at livet nå er så utrolig godt. Jeg håper det fortsetter og fortsetter. Men jeg tror helt ærlig ikke det. Det vil komme stunder for meg, deg, de rike og de tynne – der det er mer gråtoner enn vi ønsker. Jeg vil som de fleste dele mest av de fargerike stundene. På foredragene mine får jeg mye ros for å dele sårbarhet. Når jeg forteller om skammen av å mislykkes som leder, og smerten av å miste. For meg som er i overkant åpen, er det lett å dele også det vonde. Etterpå. Når man er ferdig å skamme seg. Ferdig å sørge. Men når jeg står i det? Aldri! Da har jeg mer enn nok å overleve dagen.

Vi lever i en tidsalder der vi er mye åpnere og mer synlige. Vi deler mye. Og ja. Mye er selvsagt kun skryt. Vi digger å vise frem den duggende pilsen mens du sitter i regnværet. Det fine Spania-huset , palmer og glitrende hav. Brune kropper, lekende barn og fristende paella. Det er ikke så farlig. Vi er bare mennesker. Vi lever, prøver, mestrer ,feiler og driter oss ut i blant hele gjengen. Og noen av de som «deler alt for mye»,  har kanskje behov for å bli ekstra sett.  Av grunner vi ikke aner rekkevidden av. Derfor trenger vi raushet. Neste gang kan det være DU som legger ut et bilde som er «lykkeligere» enn sannheten.  Din sannhet som  slår sprekker. Det vil skje de fleste av oss i løpet av livet. Hvordan ønsker du å bli møtt?

Jeg googlet meg frem til litt forskning på dette området, men treffene var overveldende. Jeg henger meg likevel på  medieviter Ida Aalens uttalelse «Det å mene noe om hvordan folk bruker sosiale medier basert på hva du ser i din egen nyhetsstrøm, er som å melde været for hele landet ved å titte ut av ditt eget vindu»

Verden er i stor ubalanse. De fleste av oss er helt ytterst på den gode siden. La oss ikke være smålige.

Raushet er å tåle.

Raushet er å unne.

Raushet er å DELE.

«Når man (ikke) blir 66…!!!!…»

4 mai , 2016,
tanja
No Comments

(N)SÆRING PÅ JÆREN dumpes i dag i Jærens postkasser, og særingen er meg. En særing er en person som er litt spesiell, gjerne med spesielle interesser og/eller uvanlig gode kunnskaper og forståelse for et område. Ordet er så absolutt positivt ladet. En særing har mot til å gå 100 % inn for noe, gjerne motstrøms, foreta egne valg og stå opp for dem.

Journalisten Tore Friestad skriver videre at man ikke skal tilbringe mange minutter med Tanja før man oppdager en helt spesiell positivitet, unikt engasjement og et smittende smil. Tanja er definitivt ikke redd for å stå i sentrum av oppmerksomheten!

Dette på dagen der far skulle fylt 66 år. Ville han vært stolt? Selvsagt ville han det, MEN – jeg tror jammen han hadde syns det var litt voldsomt også. For selv om far alltid var ungdommelig, var han ikke stor fan av selvskryt. Og skulle man stikke seg frem, måtte det være på en fin måte. Hva nå det er. Kanskje handler det om gamle fordommer. Kanskje den berømte janteloven. Selv syns jeg vi misbruker jantelov-ordet alt for hardt. Når alt kommer til alt, bunner ofte misunnelse i ren beundring.

Så – er jeg unikt positiv alltid? Selvsagt ikke. Som alle andre er livet mitt i flere farger. Men jeg er mest, og svært ofte, glad og lett til sinns. Til og med på mine svarteste dager, aner jeg alltid håp.  I 1999 var livet nokså mørkt hele tiden. En ung far på 49 år lam fra halsen og ned etter en tragisk ulykke. Et helt år på Haukeland sykehus for å lære å leve et nytt liv med en kropp der kun hodet fungerte. Jeg husker det svarteste øyeblikket godt. Natten han skrek i angst, og ba meg tørke bort tårene han ikke klarte tørke selv. Blikket hans som også led for meg. Hans eneste barn. Desperat bønn til Gud om hjelp. Smerten var nesten uutholdelig, men jeg så alltid lyset.

Er jeg født sånn eller blitt sånn?

Forskning strides om dette. En av de siste studiene jeg leste viste at gener, livsstil og hverdagsopplevelser bidrar i omtrent like mengder.

Om genene teller, har jeg ikke fått en eneste celle fra far. Hele mitt liv har jeg hørt familien prate om det tunge Bø-sinnet, og selv ikke verdens beste far var fri fra dette. Jeg kan være trist, skuffet og lei meg, men aldri tung. Det er jeg veldig takknemlig for. Man skal ha respekt for dette temaet, så når jeg går videre til sterke meninger om at hver enkelte av oss jammen har noen valg, prater jeg selvsagt ikke om alle som strever med hverdagen sin, og leter etter glimt av livsgnist.  Jeg prater om utfordringene som kommer som følge av rikdommen.

Mennesker i verdens beste land, som har blitt mer opptatt av hva de har krav på, enn hva de kan gi.

En mann som er eitrende sint fordi strømmen på sørlandshytten sin er dobbelt så dyr som strømmen på fjellhytten sin.

En mamma som skriver leserinnlegg i avisen fordi hun er skuffet over skolen som gikk tom for pølser på 17.mai.

Damer som ikke klarer være lykkelige for de har for små eller for slappe pupper.

40-åringer som gruer seg til sommeren fordi magen skulle vært strammere, og cellulitt kremen ikke virker.

«Kähler-generasjonen» som pusser opp huset annen hvert år, kjøper stripete vaser og designmøbler, men aldri blir fornøyd.

 

Dette SAMTIDIG som en far tar med sin kone og små barn i en livsfarlig båt – for å lete etter fred på jord.

En ung mann i nabobygden har fulgt sin 31 år gamle Solveig til graven, etter en særdeles tung og åpen kamp mot kreften.

To foreldre må fortelle begge sønnene sine på 12 og 14 år, at sykdommen «Duchenne» vil til slutt og snart vil ende med døden,

…..og mens vi talte ned til «endelig fredag» – fikk 13 familier en telefon som vil endre livet for alltid. I helikopterstyrten mistet mange en kjærlig far, en nydelig kjæreste og en uerstattelig sønn og datter.

Listen kunne vært uendelig.

 

På tide «å våkne» kanskje?

 

Så mens Wenche Myhres «når man blirr 66» ruller ut over høyttaleren, gjør jeg meg klar til venninnekveld med mine tre beste. Har ikke begynt å tenke på når jeg blir 66 ennå. Jeg ser for meg en frodig gråhåret krølltopp med høye hæler, litt for kort kjole og sminke som legger seg dypt inni rynkene som vitner om et levd liv.  Litt panisk i diskusjon om hvorfor den beste Foundation er bedre enn Botox. Vin i den ene handen, fransk brie i den andre, og en «dæsj» for mye parfyme. Men er det så nøye da? Så lenge jeg fortsatt ser lyset.

Jeg drikker ikke brennevin, men kanskje i kveld – tar jeg en jägermaister -skål for far. Hans favoritt.  En lun mann med få ord og stort glimt i øyet, som fikk en bagasje tyngre enn de fleste, og som forlot oss så alt for tidlig for 13 år siden.

 

Gratulerer med dagen, far. Jeg savner deg, men mest av alt velger jeg å leve. Intenst.

 

 Vi er bare på besøk på denne jorden – hva vil du bruke tiden din til?

Sannelig, sannelig, sier jeg dere: Led meg ikke opp på påskefjellet!

24 mar , 2016,
tanja
No Comments

Hva har dette med raus ledelse og godt arbeidsmiljø? ALT. Det handler om å verdsette ulikheter.

Lørdag i palmehelgen nøyt min mann og jeg nykokt kaffe og ferske aviser. Flere reportasjer handlet om påsken, og Thomas stoppet opp ved et idyllisk bilde av blå himmel, hvite vidder, kvikklunsj og appelsin, og sukket: «Kjenner det hadde vært skikkelig deilig med påskefjellet nå!!»

Etter 20 års samliv har vi vokst oss en god del like på hva som gir glede og påfyll i livet vårt, og det er sjelden vi er uenig om prioriteringer. Men i dette øyeblikk skjønner jeg at noen områder er vi ennå milevis ulike. Jeg tittet på bildet, og kjente på den totale motsetning. En sann glede og stor lettelse av å slippe.

Allerede som liten unge husker jeg følelsen av utilstrekkelighet med skiene festet på beina. Med en lite komfortabel bobledress lærte far meg å bøye knærne før jeg tok sats ned bakken. Rettere sagt «dumpen». En slak halvmeter midt i hagen. Jeg datt hver gang, og brukte fem ganger lengre tid på å reise meg. I ungdomstiden var jeg tredje dårligst på hele trinnet på årets skitur. Ydmykende for en ellers populær jente.

Da jeg selv fikk barn, ba jeg forsiktig om at kløne-genene ikke skulle gå i arv, og giftet meg for sikkerhet skyld med et «skitalent». Jeg skal ikke ha mye av æren at begge barna suser nedover fjellet med ulike varianter på beina, men jeg skal ha for at jeg faktisk blei med. I flere år tok jeg skiene og smilet på. For tre år siden rant jeg ned bakkene på Hovden skisenter i kjent stil. Trygge og lange svinger, men nå med hakket større fart. Min kjære står i bunnen av bakken med et svært glis og lystig stemme: « Er det ikke GØY nå når du mestrer, Tanja ???»

NEI! Det er ikke GØY! Det er ikke en celle i denne kroppen på str.42 som koser seg! Ikke nå! Ikke i fjor eller året før der heller. Hver en hjernecelle jobber på spreng for å overleve, for å tilfredsstille og for og ikke ødelegge familieidyllen.

For meg er påskefjellet unger som trenger hjelp til bindinger, våte votter og snø i nakken. Slalåm sko som nesten gir meg blodpropp, snørr som stivner på utsiden av nesen, og lag på lag med kløende «bomseklær» . GRÅ himmel, lett sludd -…. og stikker solen innom, kan du være sikker den tar med seg sur vind. Det ble mitt siste år!

I mine ulike jobber hører jeg stadig folk konkludere med at det er godt og spennende at vi er ulike. Det mener vi hvert fall når det slår positivt ut for oss selv. Som når en kursleder ber en i gruppen komme på scenen å dele gruppens refleksjoner, og 95 % får hjertet i halsen. Da klapper vi hemningsløst når en melder seg, og priser Gud vi er ulike. Like positive er vi ikke når Nora alltid glemmer å rydde lunsj-tallerken etter seg, Tommy jobber litt treigt eller når Per alltid overdøver lunsjrommet med sine helge historier. Da himler vi med øynene og snikksnakker i gangene med vår medsvorne.

Sannheten er vi er ulike på så mangt.

Vi sørger ulikt. Selv måtte jeg fortsette hverdagen som før. Jobb, venner og rutiner. Da er det lett å gå i den fellen at alle bør sørge som meg. Men noen må ha ukesvis hjemme i eget hode og smerte. Man skal være forsiktig å mene mye om sorg.

Vi blir irritert av ulike ting. Noen bruker masse energi på å irritere seg at Tommy ikke rydder lunsjrommet på «rett» måte, eller Birte som aldri gidder sette kaffekoppen sin i oppvaskmaskinen og Liss som alltid må ha informasjon inn med teskje. Selv gikk jeg opp i fistel en kveld jeg kom hjem fra foredrag og skulle ha meg en brødskive. Guttene i familien spiser gult Bremykt smør, mens jentene spiser grønt Soft Flora– og der midt i kjøleskapet står Bremyken – med Soft Flora lokk!!! Jeg kjenner irritasjonen bygger seg, og morgenen etter slenger jeg smøret foran øynene på mannen min: «Hva Søren er det du tenker med?» Thomas studerer smøret ved og først legge hodet til venstre, deretter høyre – før han utbryter med spørrende kroppsspråk.  « Hva da???»

«HVA DA??? Du har kastet feil lokk! Hatt det hodet!!!» Han kikker oppgitt på meg og avslutter med: «Er du helt autist?». Ikke før da skjønner jeg at dette «problemet» er mitt. Lokket passer perfekt, men jeg klarer nesten ennå ikke se på bildet jeg tok.

Vi blir GLAD av ulike ting. Hos meg er det ikke en fiber fra topp til tå som blir glad av fysiske utfoldelser. Venner som er i flytsonen når de går birken, sykler nordsjøritt og trener til sitt tiende maraton. Det er utrolig vanskelig for meg å skjønne. Selv løper jeg ikke til bussen en gang. Da tar jeg heller neste buss. Men så er det heller ikke mange som skjønner min beste flytsone.  Midtpunkt på scenen med hundrevis i salen, eller ALENE i storbyen. En enorm frihetsfølelse. London, Nice, New York. Vandre gatelangs, kikke på folk og sitte timevis på kafe helt alene. Se på alle fargene. Kjenne på impulsene.  Gruble. Være. Leve.

Til og med VISE glede gjør vi forskjellig. Både min mann og min sønn er til dels uttrykksløse når de er glade. De plumper gjerne ut et sterkt og kort «YES» når yndlingslaget i hockey, Washington Capitals, vinner, men så er det fort stille igjen. Selv er jeg ganske fargerik når det kommer til glede. Når Petter Nortug vant 5 milen i Falun spraket og gnistret jeg i alle farger og volum. Ungene gikk ut, og Thomas tok på seg øreklokker. Begeistrede mennesker er ikke hans favoritt, sier han 🙂

Med blonde lokker, korte skjørt og høye hæler lønner det seg ikke alltid å være FOR glad. Man kan bli oppfattet som dum. Da jeg skulle ha mitt hittil største foredrag på Oslo Kongress hus for flere hundre mennesker, ble jeg rådet til å kutte kort skjørt, og å oppføre meg dannet. Jeg skulle jo tross alt bygge opp RAUS LEDELSE-navnet. Min store helt, Per Fugelli, skulle på scenen timen etter meg, og da jeg så han sitte rett nedenfor scenen, kjente jeg gleden boble. Mest av alt hadde jeg lyst å sprudle ut mine følelser, men jeg gjennomførte foredraget etter planen. Da Per Fugelli var ferdig, tok han vesken og gikk. DA var det slutt på danning, gitt. Jeg løp etter han på mine 10 cm hæler. «Per, Per, Per….du må vente på meg…jeg har digget deg hele livet, jeg bare må ha et bilde av oss to, og bla, bla, bla» Jeg kastet meg rundt han og ba alle kjente og ukjente ta bilde av oss. Gleden var «priceless». Menneskene rundt meg reagerte ulikt. Noen syns det var morsomt, kult og befriende. Andre flaut og ubehagelig. For meg – heeeeelt fantastisk og hundre prosent naturlig. Per forlot Oslo Kongress hus med rosa leppestift på kinnet. Jeg forlot lokalet med bankende hjerte. Lykkelig og høy på livet.

 

Noen elsker kaos og baluba – mens andre må ha struktur og orden.

Noen skyr ubehagelige samtaler, mens andre spyr ut i tider og utider.

Noen vil helst ha mange regler – mens andre ønsker helst å bruke folkevett.

Noen elsker å være midtpunkt – andre ønsker å gli inn i mengden

Noen liker best å ha møtene i starten av uka – andre i slutten

 

Listen er uendelig.

Man blir aldri enig om alt, og man kommer aldri til å forstå alle. Ulikheter er sammensatt.

Ulik historie. Ulik bagasje. Ulik generasjon. Ulik personlighet. Ulik type. Ulik kultur.

 

Det ER mulig å skape vinnerkultur og godt arbeidsmiljø gjennom glede, mangfold og raushet. Medarbeidere som blir sett og verdsatt, og som har det gøy på jobb – yter bedre. I åtte år jobbet jeg på en slik arbeidsplass.  Sammen plukket vi bort de unødvendige irritasjonene, og hang det på raushetskontoen.  Deretter fokuserte vi mest på styrkene til hver enkelte.  Noen ganger var det vanskelig – men mest var det lett. Det ER også mulig å utfordre hverandre, være tydelige og strategiske i arbeidet, samtidig som vi viser varme og omsorg.

Dette er RAUS LEDELSE.

 

Min påske er reddet for alltid. Et spontant huskjøp i en liten fiskelandsby mellom Valencia og Barcelona. Her tilbringes de fleste påsker. Men unntak av i år da jobben kaller….

Sannelig, sannelig sier jeg dere – led meg ned i varmen med lettkledde klær, duggende pils, blå himmel og sol – uten sur vind!

 

Med ønske om en GOD PÅSKE – forhåpentligvis der DU har det som best 🙂

 

 

 

GODT UFULLKOMMENT ÅR!

3 jan , 2016,
tanja
No Comments

Ett år siden jeg hoppet inn i gründerdrømmen. Eget firma. RAUS LEDELSE. Litt galskap. Mye moro. Jeg har ikke blogg, og har ikke tenkt å skaffe meg en heller. Hvor mange blogger skal folk egentlig gidde lese?  Men noen ord på min egen lille nettside føles greit. Kanskje til og med på tide. Mens andre nye gründere har brukt julen på «smart markedsføring» på sosiale medier, har jeg spist og drukket med begge hendene mens jeg på barnslig vis har studert vårt vakre juletre. Hele familien er over gjennomsnittet jule-glade . En takknemlig arv fra god barndom.

Nå skulle hårete mål for 2016 blitt trillet ut i fantastiske bokstaver. Men det er ikke nødvendig. Drømmene, tankene og målene er med meg overalt. Hver dag. Hjemme. Borte. Dag og natt.

Nyttårsforsett er heller ikke min greie. Det har jeg kun hatt en gang – for 12 år siden. Da bestemte jeg meg for aldri mer å trene.  Da hadde jeg i årevis brukt masse krefter på å grue meg til ukas fysiske utfoldelser. Det var jo ikke et lett valg med tanke på medias sterke budskap om treningens helsegevinst , og selvsagt et visst kroppspress for en jåle som meg. Men, det har gjort meg lykkeligere. Det er ikke min greie det der. Det husker jeg helt fra barndommen når jeg spilte handball. Jeg håpte alltid at angrepet skulle vare litt lenge, slik jeg slapp å løpe så fort tilbake til forsvar. Da er det lite håp for en sprek Tanja. Men sunnhet er mye mer enn sprettrumpeøvelser, maraton og situps mot magefett. Tilstedeværelse i eget liv, for eksempel.

Jeg er også skeptisk til de utallige budskap om å bli bedre og bedre: Gjør 2016 til ditt beste år, finn redskap til å få magiske forandringer i livet, finn hemmeligheten til ditt beste jeg, og i desember fant jeg jammen annonser med julegavetipset: Coaching timer som øker selvfølelse og selvtillitt. Disse ekstreme målsettingene tror jeg kan skade like mye som det hjelper enkelte. Prestasjonskulturen gir masse slitne mennesker som aldri føler seg bra nok. I fjor gav Per Fuggeli budskapet om at vi alle er medfødt feilvare. Amen. Jeg kunne satt Raus Ledelses logoen under. Her føler jeg meg hjemme. Min gate. Min vei. Min livsfilosofi.

Noen ganger har jeg rett – andre ganger tar jeg feil

Noen ganger er jeg sterk – andre ganger er jeg svak

Noen ganger unner jeg – andre ganger misunner jeg

Noen ganger sårer jeg – andre ganger blir jeg såret

Noen ganger tar jeg kloke valg – andre ganger går jeg på trynet

Heldig er jeg som ofte kjenner på at livet er deilig, skjønt og spennende. Men det har også vært år der dager har vært så smertefulle, at man ikke skjønner hvordan komme seg gjennom neste time.

Listen kunne vært mye lengre.

# livet

Kanskje trenger vi mer kunnskap om mennesket. Ulike typer. Ulik bagasje. Ulik generasjon. Ulike personligheter. Ulik kultur. Hvordan verdsette disse ulikhetene er RAUS LEDELSE sin merkevare. Det er ikke lett. Noen tar man til hjerte ved første øyeblikk. Andre trenger man litt tid på å like og forstå. Noen irriterer vettet av oss, mens andre skjønner vi oss aldri på. Men vi har alle et valg. Det ER mulig «å gå i flokk» . Som mine forbilder i Istid 1:

Dovendyret, mammuten og tigeren som sammen skal redde en baby tilbake til menneskene sine. Tre totalt forskjellige typer. Satt sammen til å jobbe mot et felles mål. Men de har ikke valgt hverandre. Akkurat som på en arbeidsplass. Det oppstår irritasjoner, frustrasjoner og konflikter. Men når den pessimistiske tigeren som har bidratt minst gjennom hele turen holder på å dø, redder mammuten han. Ydmykt spør han lederen av flokken: Hvorfor gjorde du det der? Du kunne dødd i forsøket på å redde meg?

Det er det vi gjør i en flokk. Passer på hverandre!

Mitt ledersymbol – forever!

Dette gav Raus ledelse en kanonstart. 70 foredrag krydret med litt sparringpartner og veiledningstimer har gitt nok i lønningsposen til å leve av. Mest av alt har det gitt glede, energi og mot. Terningkast 6 fra ledere fra AKVA GROUP, og tilbakemelding fra en pedagog om at jeg er en bedre utgave av Christine Koht, er to store høydepunkt. Men det har også vært feilvare dager.  Som mitt første heldagskurs i ledelse hvor jeg plutselig var tom for stoff. To timer før tiden. Improvisasjonen min var heller ikke særlig god. Jeg plaget meg selv med dette i to uker. Rødmet og drømte om å gi alle kursdeltakerne pengene tilbake. Den feilen gjør jeg aldri igjen 🙂 Jeg er heller ikke særlig stolt av den varme sommerdagen i august da jeg troppet opp for å holde foredrag for 18 menn i oljebransjen – i litt for kort kjole. Vel skal man være som man er, men det får da være måte på, Tanja. FANTASTISKE UFULLKOMNE MEG!

Men selv om vi er ufullkomne skapninger trenger vi ikke sutre over at 1. og 17.mai havner på fridager, eller løpe til fagforbund og Aftenbladet når du jobbet en time uten lønn den natten klokka snur. Jeg kaller det gjerne for rikdommens utfordringer. Man lager seg problem som ikke finnes, i en verden som hadde trengt kreftene våres en helt annen plass.

Sånn. Da er jeg klar for 2016. Jeg skal fortsette å verdsette ulikheter, passe på flokken min, være raus, modig og ufullkommen……i litt for korte skjørt 🙂

 

#Raushet