(N)SÆRING PÅ JÆREN dumpes i dag i Jærens postkasser, og særingen er meg. En særing er en person som er litt spesiell, gjerne med spesielle interesser og/eller uvanlig gode kunnskaper og forståelse for et område. Ordet er så absolutt positivt ladet. En særing har mot til å gå 100 % inn for noe, gjerne motstrøms, foreta egne valg og stå opp for dem.
Journalisten Tore Friestad skriver videre at man ikke skal tilbringe mange minutter med Tanja før man oppdager en helt spesiell positivitet, unikt engasjement og et smittende smil. Tanja er definitivt ikke redd for å stå i sentrum av oppmerksomheten!
Dette på dagen der far skulle fylt 66 år. Ville han vært stolt? Selvsagt ville han det, MEN – jeg tror jammen han hadde syns det var litt voldsomt også. For selv om far alltid var ungdommelig, var han ikke stor fan av selvskryt. Og skulle man stikke seg frem, måtte det være på en fin måte. Hva nå det er. Kanskje handler det om gamle fordommer. Kanskje den berømte janteloven. Selv syns jeg vi misbruker jantelov-ordet alt for hardt. Når alt kommer til alt, bunner ofte misunnelse i ren beundring.
Så – er jeg unikt positiv alltid? Selvsagt ikke. Som alle andre er livet mitt i flere farger. Men jeg er mest, og svært ofte, glad og lett til sinns. Til og med på mine svarteste dager, aner jeg alltid håp. I 1999 var livet nokså mørkt hele tiden. En ung far på 49 år lam fra halsen og ned etter en tragisk ulykke. Et helt år på Haukeland sykehus for å lære å leve et nytt liv med en kropp der kun hodet fungerte. Jeg husker det svarteste øyeblikket godt. Natten han skrek i angst, og ba meg tørke bort tårene han ikke klarte tørke selv. Blikket hans som også led for meg. Hans eneste barn. Desperat bønn til Gud om hjelp. Smerten var nesten uutholdelig, men jeg så alltid lyset.
Er jeg født sånn eller blitt sånn?
Forskning strides om dette. En av de siste studiene jeg leste viste at gener, livsstil og hverdagsopplevelser bidrar i omtrent like mengder.
Om genene teller, har jeg ikke fått en eneste celle fra far. Hele mitt liv har jeg hørt familien prate om det tunge Bø-sinnet, og selv ikke verdens beste far var fri fra dette. Jeg kan være trist, skuffet og lei meg, men aldri tung. Det er jeg veldig takknemlig for. Man skal ha respekt for dette temaet, så når jeg går videre til sterke meninger om at hver enkelte av oss jammen har noen valg, prater jeg selvsagt ikke om alle som strever med hverdagen sin, og leter etter glimt av livsgnist. Jeg prater om utfordringene som kommer som følge av rikdommen.
Mennesker i verdens beste land, som har blitt mer opptatt av hva de har krav på, enn hva de kan gi.
En mann som er eitrende sint fordi strømmen på sørlandshytten sin er dobbelt så dyr som strømmen på fjellhytten sin.
En mamma som skriver leserinnlegg i avisen fordi hun er skuffet over skolen som gikk tom for pølser på 17.mai.
Damer som ikke klarer være lykkelige for de har for små eller for slappe pupper.
40-åringer som gruer seg til sommeren fordi magen skulle vært strammere, og cellulitt kremen ikke virker.
«Kähler-generasjonen» som pusser opp huset annen hvert år, kjøper stripete vaser og designmøbler, men aldri blir fornøyd.
Dette SAMTIDIG som en far tar med sin kone og små barn i en livsfarlig båt – for å lete etter fred på jord.
En ung mann i nabobygden har fulgt sin 31 år gamle Solveig til graven, etter en særdeles tung og åpen kamp mot kreften.
To foreldre må fortelle begge sønnene sine på 12 og 14 år, at sykdommen «Duchenne» vil til slutt og snart vil ende med døden,
…..og mens vi talte ned til «endelig fredag» – fikk 13 familier en telefon som vil endre livet for alltid. I helikopterstyrten mistet mange en kjærlig far, en nydelig kjæreste og en uerstattelig sønn og datter.
Listen kunne vært uendelig.
På tide «å våkne» kanskje?
Så mens Wenche Myhres «når man blirr 66» ruller ut over høyttaleren, gjør jeg meg klar til venninnekveld med mine tre beste. Har ikke begynt å tenke på når jeg blir 66 ennå. Jeg ser for meg en frodig gråhåret krølltopp med høye hæler, litt for kort kjole og sminke som legger seg dypt inni rynkene som vitner om et levd liv. Litt panisk i diskusjon om hvorfor den beste Foundation er bedre enn Botox. Vin i den ene handen, fransk brie i den andre, og en «dæsj» for mye parfyme. Men er det så nøye da? Så lenge jeg fortsatt ser lyset.
Jeg drikker ikke brennevin, men kanskje i kveld – tar jeg en jägermaister -skål for far. Hans favoritt. En lun mann med få ord og stort glimt i øyet, som fikk en bagasje tyngre enn de fleste, og som forlot oss så alt for tidlig for 13 år siden.
Gratulerer med dagen, far. Jeg savner deg, men mest av alt velger jeg å leve. Intenst.
Vi er bare på besøk på denne jorden – hva vil du bruke tiden din til?