Monthly Archives:July 2016

«Tra-la-la…det er så fint å leve, si meg kan du ikke SE det????…»

31 Jul , 2016,
tanja
No Comments

Det er tidlig morgen i Alcossebre, Spania. Familien sover, og jeg lister meg ned på terrassen. To søte kattunger strekker seg på den sandfargede sofaen min, i det de hører de forsiktige skrittene mine. Jeg har aldri hjerte å jage dem. Den nykokte kaffen smaker godt i lag med stillheten av en ny dag. Kun lyden av bølgene som skvulper, fuglene som kvitrer og en svak risling i magnoliablomstene. Et par måker svaier over naboens palmer mens solen gjør seg klar til å varme oss nok en herlig sommerdag. Lukten av de rosa blomstene og nykokt kaffe blander seg med en varm bris i det kattungene ruller seg i en lekende runddans etter dagens første sjarmørmåltid. Første kaffekopp bruker jeg alltid på «å bare være».

Men så er jeg i gang. Snapchat, Facebook og Instagram. Dette året har jeg blant annet «vært » på rundtur i alle krinkelkroker av New York, vingårder i vakre Toscana, biltur til Kroatia  og regnfulle teltdøgn på Sørlandet.  Sykkeltur i Skagen, ferjekøer og  spennende fotballkamper. Joggeturer i lille Antiparos, og jammen fottur i snø og fantastisk utsikt fra Galdhøpiggen. Og mange har delt det samme som meg. Sol, hav og øl, om att og om att.

Noen deler mye. Noen deler lite. Noen deler ingenting. Noen deler passe. Noen deler alt for mye. Eller????

Som mye annet her i verden, faller svaret ned på øyet som ser. Ulike typer mennesker.

Teknologien forandrer seg fort, men menneskene forandrer seg langsommere. Kontinuerlig hører jeg venner, kolleger, bekjente og ukjente mennesker ha meninger om sosiale medier. Mange er rause og kloke i sine betraktninger, men jammen finnes det nok av det motsatte også. Folk som irriterer seg grønne over lykkelige sommerbilder. Jeg har lagt merke til at to grupper er spesielt utsatt for kritikk. Rikinger som byr på spennende reisebilder av yachter, hvite strender og champagne . Det er egentlig nok at de vet du har mye penger, og de påpeker alt de vet som er grått bak fasaden. Og er du av den «heldige» sorten med en «strøken» kropp, må du jammen passe deg for et bikinibilde. Da går gribbene løs! Er du derimot litt kvapsete, og stiller i bikini – da er du tøff!

Sannheten er at bak alle feriebilder enten det er luksus, charter eller våt telttur – finnes grå øyeblikk. Unger med øreverk, myggstikk som nesten «tar livet av oss», utakknemlige unger som drikker HALVE colabokser, og øyeblikk der du har lyst å selge mannen din til halv pris. Jeg kunne «snappet» øyeblikket. Vet ikke om det er etisk klokt, og der og da har jeg mer enn nok å holde temperamentet mitt under kontroll. Men jeg er av den heldige sorten. De grå øyeblikkene er sjeldne og ubetydelige. Men nødvendige.  Bildene og filmsnuttene mine representerer en ekte glede og takknemlighet for ferie. For sol, varme og latskap. For en sykt fin familie. For friheten til å ta egne valg. For alle mulighetene jeg har.  For livet.  Jeg VET at i morgen kan det snu. Sjansen er størst for at det ikke gjør det. Men det er mulig. Jeg har kjent på kroppen når telefonen ringer, og du vet at akkurat nå vil livet være vondt. Lenge. Noen får aldri beskjeder som endrer livet, men bærer kanskje på en konstant tåke inni seg.  Eller perioder med tomhet og tunge tanker. Det vises sjelden på utsiden. DERFOR nyter jeg til det ytterste at livet nå er så utrolig godt. Jeg håper det fortsetter og fortsetter. Men jeg tror helt ærlig ikke det. Det vil komme stunder for meg, deg, de rike og de tynne – der det er mer gråtoner enn vi ønsker. Jeg vil som de fleste dele mest av de fargerike stundene. På foredragene mine får jeg mye ros for å dele sårbarhet. Når jeg forteller om skammen av å mislykkes som leder, og smerten av å miste. For meg som er i overkant åpen, er det lett å dele også det vonde. Etterpå. Når man er ferdig å skamme seg. Ferdig å sørge. Men når jeg står i det? Aldri! Da har jeg mer enn nok å overleve dagen.

Vi lever i en tidsalder der vi er mye åpnere og mer synlige. Vi deler mye. Og ja. Mye er selvsagt kun skryt. Vi digger å vise frem den duggende pilsen mens du sitter i regnværet. Det fine Spania-huset , palmer og glitrende hav. Brune kropper, lekende barn og fristende paella. Det er ikke så farlig. Vi er bare mennesker. Vi lever, prøver, mestrer ,feiler og driter oss ut i blant hele gjengen. Og noen av de som «deler alt for mye»,  har kanskje behov for å bli ekstra sett.  Av grunner vi ikke aner rekkevidden av. Derfor trenger vi raushet. Neste gang kan det være DU som legger ut et bilde som er «lykkeligere» enn sannheten.  Din sannhet som  slår sprekker. Det vil skje de fleste av oss i løpet av livet. Hvordan ønsker du å bli møtt?

Jeg googlet meg frem til litt forskning på dette området, men treffene var overveldende. Jeg henger meg likevel på  medieviter Ida Aalens uttalelse «Det å mene noe om hvordan folk bruker sosiale medier basert på hva du ser i din egen nyhetsstrøm, er som å melde været for hele landet ved å titte ut av ditt eget vindu»

Verden er i stor ubalanse. De fleste av oss er helt ytterst på den gode siden. La oss ikke være smålige.

Raushet er å tåle.

Raushet er å unne.

Raushet er å DELE.