Noen vil kanskje oppleve tittelen som vulgær, umoden og til og med støtende. Men innlegget handler verken om mann, gull eller kuk. Det handler om heder, humor og bedriftskultur.
I aviser, TV og sosiale medier kan vi på denne tiden av året lese om mennesker som har blitt hedret eller «skøyet» med i alle mulige varianter.
Årets leder
Årets medarbeider
Årets idrettsutøver
Årets tabbe
…eller årets gullkuk som min mann kom humrende hjem med i fjor på denne tiden. På den hjemmelagede staken var Uggerud-navnet gravert inn for evig tid. Prisen var fortjent for å spre latter og irritasjon med sarkasme og spydighet. En litt duste-pris i et mannfolk-miljø preget av til tider rå humor. Prisen gav også mannen min en smule ettertanke. Han visste at noen ganger hadde han tatt humoren litt for langt.
Selv har jeg hele min karriere vært omringet av varme priser delt ut med klemmer, blomster og hjerter i alle millioners varianter. Og mye «jente å-ing». «Ååååååååååååå så velfortjent, verdens beste du».
Jeg innrømmer lett at jeg tente på gullkuken. Neida – jeg blei ikke kåt, og sex streifet meg ikke. Men årevis med hjerter fikk den befriende galskapen og snerten av frekkhet meg til å fnise, le og ikke minst undre meg over en bedriftskultur jeg aldri har vært en del av.
Jeg lever av å jobbe med forskjellige mennesker i ulike bedriftskulturer, og alle jeg har vært innom er opptatt av humor og glede på jobb. De aller beste bruker humoren bevisst. De har jobbet konstruktivt med kultur over år. Noe som gjør at de har bred kompetanse på verdier, holdninger og relasjoner til ulike typer kolleger. Med menneskelig innsikt klarer de å bruke ironi, galskap og kommentarer med glimt i øyet til å snu frustrasjoner før de vokser seg store. Er man virkelig god brukes også humoren til å tilnærme seg alvorlige tema. På denne måten er det for mange av oss lettere å forholde seg til vanskelige budskap. Også galgenhumor er en variant som står mennesket svært nær. Når livets krevende situasjoner skal takles er det befriende å få le av det som kan være sårt og vanskelig å sette ord på. Humor kan være en helt nødvendig egenskap også når sorger skal bearbeides. Som sykehus-kompisen til pappaen min. Begge unge menn, ikke engang passert 50 år. Tragiske ulykker, og lamme fra halsen og ned: «Arvid, kan du sende meg smøret» under kveldsmaten på Haukeland sykehus. Hele bordet ristet av latter. Sorgen var bunnløs for alle de unge som ble matet av pårørende eller sykepleiere, men latteren ville denne ene kvelden ingen ende ta.
Den virkelig store humoren handler ikke om grove vitser, klovner eller gode komikere, men å få andre til å føle seg vel. Smil som gir varme. Latter som gir energi. Stemning som smitter.
Så enkelt.
Så vanskelig.
Ulike mennesker. Ulike historier. Ulik tyngde på «sekken». Ulik humor. Ulike verdier. Ulike grenser.
En god og inkluderende kultur kan være den store forskjellen.
I 2006-2014 opplevde jeg klimaks av godt arbeidsmiljø. En sterk teamfølelse krydret med raushet i alle ledd, og en humor som ikke alltid ville tålt dagens lys. Men alle var inkludert – og romsligheten både på egne og andres vegne, var stor.
En mild variant humor, kan være like moro som den rå. Karrierens største flause var en slager i mange år. Som daglig leder i barnehage fikk jeg på HMS-kurs streng beskjed om å forebygge vonde rygger og lære de ansatte løfte- og bøye teknikker. Dette løste vi ved å klapse hverandre på ræva når bøyevarianten var usunn. Det gikk fort sport i å «slå» oftest og hardest – slik at klapset og reaksjonen (hylet) skulle høres av helst alle de 30 ansatte. Dette pirret smilemusklene hver eneste gang. Ved en anledning blei det noe mer enn lett humring. Det var dagen for lønnsrapporteringer, og jeg gikk ut av kontoret mitt for å hente månedens timelister. Midt i gangen stod en av mine ansatte med rumpa høyt i været mens hun knyttet sko på en utålmodig tre-åring. Jeg kjente entusiasmen kile med tanken på årets beste «rumpe-klaps!» Stille listet jeg av meg mine høye hæler, tok fart og dasket til så hånden brente av varme.
Et ukjent hyl.
Stillhet.
Kolleger holdt pusten.
Blondinen med «dissende» rumpe reiser seg.
Det var ikke en kollega.
En mor.
Ny i barnehagen.
«Velkommen til Eivindsholen FUS barnehage», og jeg forsvinner tilbake på kontoret mitt.
Blodomløpet mitt har aldri gått så varmt. Og latteren i gangene aldri vært så hysterisk. Historien blei fortalt om igjen og om igjen. År etter år. Latteren trengte aldri pirres frem.
Det var gode tider.
Sammen hadde vi skapt en stødig kultur med varm og inkluderende humor.
Jeg har også vært del av kultur basert på frykt. Fokus på feil, mangler og alt man ikke får til – og måling på oppgaver som ikke har noe med mandatet mitt som leder å gjøre. På det verste tør jeg å kalle den type kultur for helseskadelig.
Skadelig var ikke kulturen der arbeidsgiver hadde en utvidet kristen formålsparagraf. Men det fantes møter og samlinger der humoren blei dysset ned, og erstattet med noe jeg personlig forbandt med tristhet. Det kunne dessverre virke som noen forholdt seg til humor med frykt, synd og skam.
Det finnes arbeidsplasser med null kompetanse på kulturarbeid, der tilfeldighetene rår. Her oppstår det ofte små subkulturer der hver liten gruppe har egne vaner, regler og grenser. Totalopplevelsen er sjelden sunn.
Og jammen har jeg også støtt på fagmiljøer der det virker som om latteren ikke er forenelig med den faglige verdighet. «Fagidioter» som tar seg selv og sin kompetanse så høytidelig at de mener at latter er å sløse med tiden. Ofte mangler de både humor og sosial kompetanse.
Eller som da jeg blei leid inn i en «sjefsstol» for å rydde i en fullstendig ødelagt kultur, der man måtte starte fra scratch. Bygge ny plattform, stein på stein. Verdier, kommunikasjon, teamfølelse, kultur, organiseringsmetoder sammen med det viktigste av alt: Varm og nær relasjonell oppmerksomhet for å øke selvfølelse, trygghet og kompetanse hos de ansatte. På denne arbeidsplassen møtte jeg over 40 mennesker som trengte å bli sett, og etter kort tid skimtet jeg diamanter i alle regnbuens farger.
En sånn type kulturarbeid er massivt, og sekken med arbeidsoppgaver enorm og blytung. Til tider et jævla slit. Men – det gir mening å gjør en forskjell for andre mennesker, og jobber man målrettet vil resultater fort bli synlige.
Kultur skapes hele tiden, og det er alles ansvar å bidra til hvordan vi ønsker å ha det. Kultur er holdninger, verdier og normer, og mønsteret av atferd som er utviklet av mennesker over tid. På en arbeidsplass er uten tvil en av suksessfaktorene god stemning, og svært få ting er så stemningsskapende som det å le sammen. I humoren finner vi en fantastisk ressurs som kan være avgjørende for motivasjon og livsglede. Selv trenger jeg kun se en snutt av SP leder Trygve Slagsvold Vedum, og dagen er reddet.
Så kan det vel være å dra den for langt når:
En arbeiderparti rådgiver tegner blink på et bilde av en AP-topp.
Komiker Shabana Rehman løfter terrormistenkte mullah Krekar opp fra gulvet.
Eller, å kåre noen som har slengt med leppen til Årets Gullkuk!
Helt enige om hva som er god humor blir vi nok aldri. Men varm og konstruktiv humor blir best når alle er inkludert og romsligheten er stor. Grensen er hårfin, men har arbeidsplassen jobbet med kultur over tid, vil de fleste tåle mye.
Gullkuken blei historie i 2016. Grensen var kanskje nådd. De siste initialer til Mr.Uggerud.
2017 har jeg jobbet hardere enn noensinne. 45 foredrag ,11 måneder i sjefsstol og 60-70 timers arbeidsuker.
Jeg ble hedret! Fine ord, sang og parodi. Parfyme formet som sko fra Carrie i «sex and the city», og skinnende, magiske og ekte diamanter. På et lite år lærte flokken meg godt å kjenne. Og jeg elsket dem. Slik jeg lærte om relasjonsledelse av Jan Spurkeland. Kom tett på.
Do you know your people?
Do you love them?
Moder Teresa
Jeg liker best å hylle. Men takknemligheten fyller mitt hjerte. Jeg mangler i all stillhet – kun en forgylt tiss.
Jeg elsker humoren.
Raus Ledelse har et raust spekter med humor.
Raus ledelse har kun en ansatt.
Tanja Bø Uggerud.
«Få gullkugen heim, Thomas»!
Med ønske om et humørfylt 2018!
