Monthly Archives:april 2020

Er det sant?

9 apr , 2020,
tanja
No Comments

Er det sant?

Jeg våkner varsomt. Lave stemmer, lyden av klirrende «instrumenter» og vasking av hender. Jeg hører raske korridorskritt, og strekker beina mine på det glatte lakenet. Jeg snur meg mot den kjølige enden av puten. Morgengjespen lager lyd av det slag når man kjenner kroppen har restituert seg fra gårsdagens utmattelse.

Stunden er deilig. Men kort. Plutselig husker jeg. Jeg er på et bøttekott på Haukeland sykehus. Kvelden før var en lidelse. En ung far på 49 år. Lam fra halsen og ned etter tragisk ulykke. Redd, fortvilet og full i sorg.

Er det sant? Er det virkelig sant?

Slik var morgenene for nøyaktig 20 år siden.

Slik våkner jeg i nåtid.

Er det sant?

Personlig var tragedien langt større for tjue år siden. Å se en ung far streve i det dype mørket var en pine. Men verden utenfor var som før. Jeg tok mentale pauser. Jeg fylte «timeoutene» med venner, latter og vanlig studentliv. Jeg stod på Gamle Bybro over Nidelva og nøyt fargene av Trondheims karakteristiske bygninger. Jeg smilte til kunstnere som koste seg med utepils på vakre Bakklandet, og danset oppå pianoet på byens kuleste bar, «Frakken».

Nå er verdensomfanget mørkt og dystert. Det kjennes som om det skjedde på et kvarter. Hver eneste nyhetsapp er skremmende, og viser lite optimsime – og som i alle kriser rammes de mest sårbare hardest. Jeg bor i Norge. Verdens grønne gren. Et velutviklet land som tar vare på meg. Jeg er heldig. Jeg vet. Det kjennes likevel vanskelig.

For tjue år siden var jeg ung og sårbar.

Nå er jeg voksen, klok og ansvarlig.

Jeg ser sider av meg selv som er totalt ukjent.

Jeg er jo en mulighetstenker.

Jeg er tilpasningsdyktig.

Jeg viser vei i endringsprosesser.

Jeg sutrer aldri, og

jeg er kortsint.

Både som leder og foredragsholder er jeg er kreativ. Jeg jobber ofte ut av boksen.

Men rommet føles så trangt, at det verker.

Nå surmuler jeg, ser stengte dører og er sint.

Når jeg skal slappe av pleier jeg å se koselige serier som danske «Badehotellet». Jeg fniser frydfullt av herr Madsens spontane bemerkning av konens bak: «aaaaah om du har en dejlig røv, Therese», og feller en tåre når Morten og Fie endelig finner kjærligheten.

NÅ ser jeg Game of Thrones. Tidenes største og mest populære TV-serie i hele verden, der et liv er like mye verdt som en norsk flue, og blodet flyter som regn på en jærsk høstdag.

Jeg klapper i hendene når de onde blir slukt av drager. Reiser meg fra sofaen og jubler når svikere blir halshugd– «Det hadde du godt av ditt jævla svin!», roper jeg! Aggrsjonen kjennes som en renselse.

Denne uken har jeg milnet litt.

Jeg nyter en morgenkaffe under dynen og leser naboens skildringer av årets vår. Finn Våga er journalist i Stavanger Aftenblad og beskriver elegant duften av Jærens møkkjorder, lekende nabobarn og observasjon av en ertende skjære som danser over katten vår. Heller ikke han kommer utenom bekymringer og grubling på hvordan livene våre vil bli etter den mest ekstreme nedstengingen av verden noensinne.

Jeg takker for nydelige ord i en messenger melding, og vinker fra soveromsvinduet. Finn vinker tilbake fra kjøkkenet sitt. Han takker for ros, og avslutter:

Livet er en absurd konstruksjon.

Noen ganger –

Heldigvis, – også et eventyr.

Tre korte setninger. Tårene triller. Hjertet jubler.  

Jeg – piken som ikke skulle vært født. Unnfanget av mindreårig, oppdratt som enebarn av dem begge. Sammen, med trygghet og kjærlighet. Mot alle odds!

Som jeg har levd!

Så mange lag, farger og nyanser. Intenst, lett og dristig. Eventyr som ligner glitter og konfetti. Alle slags dufter, toner og kontraster.

Nå må jeg holde ut noen grådager. Kanskje mange.

Om igjen og om igjen hører jeg sangen, Launch status check (Spenn deg fast) med Trygve Skaug.

Teksten treffer meg.

Hvordan er det med luft der ute
Hvordan er det med gravitasjon
Lyser stjernene midt på dagen, hvem skal du ringe når du savner noen
Hvem står i døra og roper du skal inn
Hvem holder med deg i motvind
Hvem følger med så du treffer siste trinn

Spenn deg fast
Veien er lang når du ser’n ifra ditt perspektiv
Spenn deg fast
Og ikke vær redd for det er bare et liv
Spør meg om råd og jeg har et par svar
Men skritta helt frem er det du som tar
Husk å bruk hjelm, du drar når du er klar

Jo,…

det er rikelig med luft på Jæren. Det åpne landskapet gir vinden fart og former sanddyner ved havet som herjer.

Stjernene – midt på dagen – er vanskelig å se…

Men, jeg ser takknemlig alle som står i døren

og roper meg inn

Kjærlig står de som holder med meg

 i motvind

Men like tydelig ser jeg de…..

hvor jeg har liten verdi!

Mitt knippe av «hjerter»….

passer på at jeg treffer siste trinn!

Å ja…

Jeg spenner meg fast

Skritta helt frem er det JEG som tar

Og jeg drar…når jeg er klar! …..om litt!