Redaktør i Jærbladet: «Hvordan går det med damen i pysjen, mon tro?»
Etter fire uker i den rutete grårosa flanellpysjen – pekte mannen min på meg, og lurte på om det kanskje var på tide å vaske den. Jeg tittet meg i speilet. Flekkene under brystpartiet var vanskelig å se fra min synsvinkel.
Det første lille sparket. Det var på tide å ta seg sammen.
Jeg takket ja til å være medforfatter til boken «Talertekster», og søkte meg inn på masterstudie i ledelse.
LITT i gang – uten særlig motivasjon.
Hjemme påske var et faktum, og hele Norge skulle «ut på tur – aldri sur!»
Ser jeg ut som en fjellgeit, eller?
Jeg ergret meg over muntre venner med invitasjoner til nuter, hav og topper, men gikk til innkjøp av rosa turklær – med riktig merke. Jeg skulle i det minste se bra ut.
Som et lite barn som lokkes med kvikklunsj, oppmuntret venninnen min meg med sprudlende bobler mot nabotoppen til Preikestolen. Hun minnet meg på å lytte til den sildrende bekken, dra inn den nydelige lukten av mose, og kjenne så godt livet er ute i det fri. Innimellom hørte jeg mannen hennes rose meg «at jeg var flink!»
Jeg snublet gjentatte ganger i grove røtter som lignet på slanger langs bakken, og de lette sommer-skoene var gjennomvåte etter første stigning. Jeg unnet vennene mine en god dag, og holdt smilet på – selv om jeg var revnende likegyldig til både lyder og lukter i Guds frie natur. Jeg spilte «godt humør» helt til jeg oppdaget tauet. Siste etappe mot den fantastiske utsikten forlangte armstyrke. De musklene har vært nokså ubrukt hele mitt voksne liv, og medførte et realt manneløft.
Jeg begynte å mugne!
Venninnen min sprudlet av livsgnist i det vi nådde toppen. Champagnekorken smalt i lag med et lykke-hyl.
«Kjenn så vidunderlig boblene smaker etter vi har brukt kroppen!»
Seriøst? Den eneste «smaken» etter to timer bratt stigning er stikkende ull-undertøy, og en kald gufs som fikk meg til å fryse. Nei, min venn. Sprudlende vin smaker best på en stemningsfull restaurant, i lystige lag eller i en av Petter Stordalens deilige senger.
Jeg liker å gå tur, men foretrekker farger og puls.
Fjellet for meg er grønt, grått og kjedelig.
Gi meg en pulserende by, og jeg kan rusle i timevis.
Ingenting gir meg mer hvile i hodet enn å spasere gjennom hovedstadens store mangfold. Grønland der det lukter karri og som bugner med frukt og grønt fra Midtøsten. Kontrasten Aker Brygge med eksklusive restauranter og forretningsmenn med stive snipper. Grünerløkka med fargerike butikker og fascinerende gatekunst, og langs Akerselven der man passerer spraglete tagging, kulørte kafeer og en lysekrone som henger «fra himmelen». Slottsparkens tunge lønnetrær, Youngstorgets dansende fortauskafeer og Barcode-området som ligner Manhattan. Skylinen sammen med den gripende Operaen, det forbløffende Munchmuseet og et nytt storslått bibliotek – er til å miste pusten av.
Jeg kan gå tur en hel dag, før jeg avslutter med et glass vin.
Det er klart for de som teller kalorier og tenker på levra, virker det neppe sundt. For meg er det som en yogatime. Hodet mitt blir rolig, sjelen varm og hjernen inspirert.
Det er deilig å finne ro og sjelefred uten å måtte ligge og tøye i de mest forbausende stillinger med pussige ansiktsuttrykk.
7.mai 2020. En festdag. Regjeringen åpner for å samle 50 stk.
Jærens driftige kafe-dronning ligger ikke i sofaen med «stiv pysjamas». Som en friidrettsutøver på startstreken gir hun jernet i det startskuddet går: Kan du skrive et inspirasjonsforedrag med overskrift «Få gang!» i løpet av tre dager?
Damen solgte ut to fullbooka foredrag på en kveld – og jeg danset ned den røde løper!
Jeg var i gang!
Hele våren fortalte venner og rause «heiere» at min kompetanse, mitt budskap og min inspirasjon ville være et stort behov fremover.
Jeg trodde det var kjærlig trøst!
Nå er høstens kalender overveldende.
Mitt beste halvår noensinne. Jeg klyper meg i armen.
Et mangfold av kunder og yrkesgrupper. Blikkenslagere og leger. Pedagoger og ledere. Byggmestere og offiserer.
Folk er folk!
De vil ha påfyll om ulike typer mennesker, og hvordan man i samspill og team kan skape en bedriftskultur alle vil være en del av. Bevissthet på holdninger og handlinger, innsats og motivasjon – for det beste arbeidsmiljøet. Alt satt i lys av en verden i voldsom endring.
Jeg elsker næring fra publikum. Derfor var jeg som en trassig unge når jeg ble anbefalt å gå digitalt. Vil ikke – vil ikke -vil ikke!
Nå kjører jeg begge deler.
Live publikum er alltid best, men når kamera ruller – klinker jeg til! Hjernen min virker slik at når utfordringen kommer nær– så hopper jeg. Da er det ikke en celle i kroppen som stritter imot, og alle begrensningstanker forsvinner. Jeg går fra å kjøre i en vanlig 60-sone til å speede opp til langt over grensen på motorveien!
Da kjenner jeg at jeg lever!
Det var alltid lys langt inni tunellen.
Jeg kom gjennom langt tidligere enn antatt.
Det kan bli mørkt igjen.
Da skal jeg ha klar andre strategier enn «måpende i pysjamas»
Så kjære fru redaktør. Takk for omtanken!
Jeg er oppstanden!
