Monthly Archives:mai 2022

17.mai-barnet 50 år – refleksjoner

17 mai , 2022,
Tom-Wilkin Martinussen
No Comments

Vinden tok hardt fra nord oppover Bø-bakkene. Jeg smugtittet i vinduet mellom en rød Betulia og en grønn avlegger av et slag, da damene på sykkel endelig nådde huset ved den forblåste kjerreveien. Noen av konene hadde vide bukser med stram presskant, mens de fleste hadde tunge skjørt som rakk til leggen. Til felles hadde de skaut godt knyttet under haken – som Krøsa-Maja fra «Emil i Lønneberget».

Jeg var syv år. På kjøkkenet mens fruene koste seg med karbonader, franskbrød og rekekabaret, laget min unge onkel og jeg kremmerhus av gamle aviser – som vi senere serverte fulle av rosiner til dessert.

Farmor feiret 50 år.

På lørdag feiret jeg også 50-års dagen min med jentefest. Min foredragskollega, Bjørg Thorhallsdottir, er like raus som hun fremstår i media, og lot meg låne sin eksklusive Villa på Ormøya ved Oslofjorden. Rundt bassenget glitret venninnene mine i fargerike kjoler i alle mønster og fasonger. Ikke forbausende var jeg selv kledd i en kort kjole i rosa og gull, med matchende glitter sko som hadde alt for høy hæl på de glatte bassengflisene. Med høy champagne-faktor feiret vi livet med jålete tapas og mengder med ost fra «Ystepikene», før vi fjollete hoppet halvnakne i bassenget.

På dagen min, selveste 17.mai, inviterte jeg familie til en yrende og feststemt hovedstad. På ærverdige hotell Bristol, i et staselig rom med elegante detaljer og fascinerende historie, inntok vi forfengelige smørbrød og kake som lignet kunstverk.

Gapet mellom mulighetene til disse to generasjonene er enormt.

Jeg kjenner meg heldig som får leve voksenlivet mitt akkurat nå.

Jeg er også heldig som kan se tilbake på en barndom fylt med trygghet og kjærlighet.

Resten tar jeg æren for selv.

Jeg har tatt bevisste valg. Mange kloke, noen dårlige. Flere av de dårlige har jeg lært verdifullt av. Andre gjør jeg om igjen og om igjen – til egen irritasjon og fortvilelse.

Er du bevegelig i egne holdninger? spurte Bjørn Eidsvåg i et intervju der han delte raust fra egen historie. Det gjorde meg oppmerksom på at det jeg mener i dag, er ikke sikkert jeg mener i morgen. Jeg kan velge å ombestemme meg. Lære. Kloke mennesker tør å skifte mening i takt med utvikling av kunnskap.

Jeg blomstrer med medmennesker som er nysgjerrige og stiller spørsmål om tanker, følelser og ytringer for å forstå bedre.

Jeg trigges av sneversynte folk som kun har klokkertro på sitt eget. Bastante meninger på kompliserte spørsmål, der egen verdensforståelse er det eneste riktige.

Holdninger ligger til grunn for hvordan vi handler, og kommer til uttrykk gjennom oppfatninger, meningsytringer, følelsesmessige reaksjoner og handlinger. Det kan derfor lønne seg å ta et styremøte med seg selv innimellom.

Jeg tåler kritikk, og jeg tåler å bli veiledet. Det hender min følsomme sjel gråter en skvett – men jeg er takknemlig at folk justerer meg. Tårene kommer ofte av irritasjon at jeg ikke har sett det selv, eller om jeg finner kritikken lite verdig.

Jeg kan bli sår, provosert – men også pulserende inspirert når noen undervurderer meg. Det skjer ofte. Hver gang undrer jeg meg på hvorfor. Bruker jeg ikke «riktig» språk, virker åpenheten min naiv, eller skygger min sprudlende væremåte for kunnskapen? Noen (gode) personlighetstester, kan faktisk forklare noe. Som for eksempel at mennesker som er svært analytiske og private av natur, vil helt naturlig være skeptiske til min tillitsfulle tilnærming.

Andre ganger kan det ikke forklares. Da viser jeg fing inni meg!

Mest er jeg opptatt av Å LEVE.

Jeg leser lite dikt, men noen få treffer meg i hver en celle. For eksempel «Perspektiv» av Ingvar Moe. Budskapet i «Me ska leva så kort, og vara daue så skrekkjele lengje..» Jeg omfavner nyansene i hver en dag. Kjenne nervene melde seg minuttene før jeg går på scenen. Hoppe i en utslitt pysjamas når jeg er lykkelig jobbsliten. Spasere gjennom vår fargerike hovedstad full av farger og mangfold. Kjenne lukten av ulike verdensdeler på en fortauskafe på Grønland. Stå timevis å kokkelere på kjøkken, med lyden av familie i stuen. Tenne huset fullt med stearinlys når mørket senker seg, og se kattene strekker seg dovent i sofaen. Våkne sakte med en fersk morgenkaffe i vinduskarmen på et hotell, eller drikke dyr champagne til lunsj en mandag! Hver eneste dag sørger jeg for å glede meg til noe. På mitt vis. Jeg er ekstremt utadvendt, og sterkt introvert. En kombinasjon som er vanskelig å lese, og fort kan blandes med egoisme. Alenetid er som oksygen for meg, og det er lenge siden jeg sluttet å leve inni boksen hva andre forventer av meg.

Eneste som kan få meg ustø, er lille flokken min. Mann og barn må ha det bra. Jeg kjenner fysisk at hjertet verker når barna mine får den minste motgang. Jeg har skjemt dem bort på lik linje som mor, far og mormor gjorde med meg. I årevis fikk Tuva servert frokost på sengen, mens hockeygutten bestilte kveldsmat til rommet på vei hjem fra trening. Lite utfordring, masse «ja» og betingelsesløs kjærlighet. Oppskriften har funket for oss, og ungene mine skylder meg ingenting. Jeg vil de skal leve. Lære. Nyte. De kan velge hva de vil, hvem de vil, og hvor de vil. Om de bor i en annen verdensdel, i Oslo eller på Jæren har ingen betydning, bare de har det godt. Jeg vil være der hvis og når de trenger meg, men de trenger ikke gjøre det samme for meg. Hvis jeg blir syk, eller så gammel at jeg ikke klarer ta vare på meg selv – håper jeg de finner en grei plass til meg. Et sted det er lov å drikke så mye rødvin jeg vil. Før det, tar jeg det fulle ansvar for eget liv og lykke.

Når jeg ble 40 viser bildene at jeg like godt kunne vært 30. Det store forfallet startet etter 45. Nå er speilbildet 50 år!

Øynene har masse små rynker, pannen har lange linjer, og ved munnvikene har det kommet et par søkk. Etterveksten som før var kommunebrun er nå grå, hendene har skrukker, og BH størrelse gikk plutselig fra sexy DD til G for «Grusomt stort».

Venninnene mine som fikser seg med fillers, Botox eller hva det heter – er kloke, hjertelige og pene. De er slettes ikke stive i masken eller uten mimikk. De er bare åtte-ti år yngre. I noen sekunder tar jeg meg i å bli misunnelig. Det ser deilig ut å kunne sminke øyenlokket uten å måtte brette ut huden først, eller slippe å putte brunkrem inni ellevetall-rynken mellom bryna.

Men så kommer jeg på 1999.

En ung pappa på 49 år. En skjebnesvanger ulykke. Lam fra halsen og ned på ett sekund. Aldri mer spise selv. Gå på toalettet selv. Røre ved noen.  Månedene, dagene og timene på sykehuset. Det var så svart. Såre øyeblikk som er en del av hvem jeg er.

Rynker. Gråe hår. Valker. Det blir så jævla lett!

Jeg er passe fin.

Ganske klok.

Helt frisk!

Mannen min virker fornøyd.

Ungene stråler.

…og jeg er skrubbsulten på livet!