Siste nytt

Gulp, flinkiser!

17 mar , 2020,
tanja
No Comments

Jeg var i begynnelsen av trettiårene det året to-åringen min fikk nok av rådene mine!

Det var en vanlig onsdag med spagetti og kjøtteig til middag, og jeg gav datteren min oppmuntrende og velmente råd hvordan hun skulle mestre rulling av lange pastastrimler på en gaffel. Tuvas blikk var morskt og underleppen dirret forsiktig. I det jeg hentet mer drikke, ålte den lubne kroppen seg ut av tripptrappstolen, og opp på bordet. Det var villhet i blikket, og fryd i skriket da spagettigryten traff gulvet med et gedigent brak.

Jeg var i slutten av førtiårene mandag forrige uke. Media var opptatt av Corona virus, men ellers var livet ganske normalt. Telefonen ringte midt på dagen. Det var fra St.Olavs Hospital -universitetssykehuset i Trondheim. «Vi må dessverre avlyse begge foredragene dine denne måneden. Vi beklager, men vi kan ikke samle flere hundre sykehusansatte i samme rom i disse coronatider».

Jeg kjenner det strammer i brystet. Dette var en stor jobb for meg. Mange mennesker. Stor utfordring. Gode penger.

Jeg trøster meg med at de fleste jobbene før sommeren er mindre grupper. Så hysterisk blir det neppe.

Onsdag er alle foredrag avlyst.

Onsdag er alle veiledninger avlyst.

Onsdag er alle barnehagebesøk avlyst.

Onsdag er det meste av toppidrett avlyst. Jeg ser skuffelsen og sorgen til sønn og hockeykamerater som brått må ta farvel. Uten håp om NM gull, uten avskjedsfest.

Onsdag forstår jeg at turen jeg har spart og gledet meg til et helt år, henger i en tynn tråd. VM i skreifiske i vakre Lofoten. Jeg har frydet meg som et lite barn før julaften.  Gleden går over til sinne.

Onsdag forstår jeg alvoret. Jeg er ikke viktig. Jeg vet. Jeg skjønner. Jeg er frisk. Mine er friske. Jeg ER takknemlig.

Onsdag starter flinkisene. Først forsiktig og ydmykt. Så øker volumet, mengde og tempo.

Kolleger, eksperter og andre flinkiser. De stråler styrke, positivitet og klokskap. De flørter og blunker til kamera og gir barmhjertige råd hvordan du og jeg skal takle vårt nye liv.

Telefonnummer blinker i storyen om du som leder trenger råd hvordan lede i en annerledes tid.

Kolleger oppmuntrer optimistisk hvordan jeg kan prestere. Produsere. Se muligheter. Lære. Være innovativ. Fremoverlent.

  • Har du hjemmekontor. Fatt mot, brett opp ermene og gyv løs!
  • Stå opp til vanlig tid. Kle deg og smink deg som du skal på jobb.
  • Struktur på dagene er viktig!
  • Faste rutiner!
  • Pass på å få frisk luft, og la for all del ikke treningen utebli. «Bli inspirert til din type hjemmetrening», glitrer treningsfruene med smekre kropper og blendende hvite smil.
  • Til familielivet: Lag SUNN mat sammen, finn ryddeprosjekter og husk å gjøre noe gøy.

Jeg får sure oppstøt.

Jeg sitter fortsatt i pysjen. Uten sminke. Håret i en topp. Sover to timer ekstra hver morgen. Ser en episode på Netflix før jeg står opp.

I går hadde jeg napoleonskake og kaffe på sengen. DIG!

Jeg sier ja til alt ungene (ungdommen) spør om. Brus, grandiosa, smågodt.

Jeg er matt.

Men langt fra uten håp. Det ordner seg.

Men akkurat nå vil jeg bare være et helt alminnelig menneske. Litt lei. Litt skuffet. Litt forskrekket. Litt redd. Litt sint.

Som datteren min, to år. Jeg slenger spagettigryten i gulvet.

Det er ikke synd på meg. Det handler ikke om meg. Nå handler det kun om å ta ansvar SAMMEN.

Jeg mener heller ikke å være ufin. «Mine kolleger» er dyktige og nydelige mennesker.

Vi er ulike.

Vi tar ulike valg.

Kanskje tar jeg dårligere valg enn flinkisene.

Men jeg tror ikke det.

Jeg tenker det er helt alright at vi tenker ulikt, føler ulikt og handler ulikt. Vi ønsker alle det samme, og vi vil hverandre vel. Raushet, mitt yndligsord, har sjeldent vært viktigere.

Jeg savner Per Fugelli. Han ville sikkert delt kloke betrakninger med oss denne uken.

Innholdet hadde neppe handlet om superkrefter.

Per var opptatt av det alminnelige mennesket.

Han snakket ofte om hvordan vi er jaget av flinkhet.

Mennesker som skal være kloner av supermann.

Effektive, produktive og sterke.

Prestere ekstraordinært hele tiden.

Per hadde et nydelig menneskesyn. Jeg tror på han. Fordi det han forteller, er det jeg ser.

Jeg er også flinkis. Jeg vet. Jeg digger å jobbe hardt. Jeg elsker å prestere. Jeg nyter applaus.

Men jeg er også god på å være et vanlig menneske.

Jeg liker ikke å gjøre feil.

Jeg liker ikke å ta dårlige beslutninger.

Jeg liker ikke når jeg ikke mestrer

 – men jeg aksepterer det.

Eller som nå. Lat. Sur. Skuffet. Lei. Redd.

Så…

hei du – som daffer i pysjen hele dagen,

hei du  – som sover litt frempå,

hei du – som ikke er så god på struktur:

Det kan fort gå godt!

Ulike typer mennesker.

Ikke putt alle i samme boks.

Det kan fort bli trangt!

Og det ønsker vi vel ikke i disse Corona-tider?

….. men det er klart – om jeg sitter i pysjen og måper med tomt blikk på langfredag – får noen sparke meg i ræven!

God og tålmodig dugnad, folkens…..

…….og til dere viktige som holder hjulene i gang: HJERTELIG TAKK!