Det er nøyaktig to år siden journalisten ba meg posere på glattisen. Det var en uvanlig fin vinterdag på Jæren. Det lille snøfallet hadde frosset til is, og turstiene mellom bondegårder og steingarder var farligere enn vanlig. Bildet skulle speile tittelen på reportasjen. «Uredd». Modig kvinne med kort kjole og høye hæler som «varemerke». Foran kamera vaklet jeg meg oppover stien. Jeg siktet på gresstuene uten is. En fot foran den andre. Om igjen og om igjen!
Januar 2021. Pandemien røsker i toppen. Det kjennes som å være tilbake på hålkeføre.
Jeg skvetter av min nære venn som ringer. Etter oppfinnelsen Snapchat er den metoden sjelden i bruk.
«Går det bra med deg, Tanja? Du er så stille på sosiale nettverk!»
Jeg har mye å lære. Selv deler jeg helst når hjulene sviver, og jeg beveger meg fra scene til scene, og fra by til bygd. Spennende kunder med ulike bestillinger. En sjelden gang får jeg skikkelig skrivekløe. Da deler jeg grenseløst. Til applaus og provokasjon.
Jeg har mye å gå på. Både på spredning av budskap, og metoder. Men det er en ting jeg sliter med. Mengder. Jeg har lest, hørt og studert eksperters studier og råd om å la følgere bli godt kjent med meg. Nært og ekte. Men daglige storyer med film, bilder og tekst opplever jeg forsvinner i mengden av brukere, og budskapet drukner i det store havet. Jeg ønsker heller å pirre nysgjerrigheten i passe doser.
Det er meg. Det viktigste er å være tro mot seg selv.
Det ingen tvil at verden vil se annerledes ut når pandemien ebber ut. Digitale foredrag har kommet for å bli, men heldigvis lengter et helt folk også etter fysisk puls, stemning og fellesskap. Jeg tror likevel det er kun de beste som står igjen. Bestillingene vil være finmasket, og kunden kommer til å stille større krav og forventninger til både fag og formidling.
I markedsføring bør jeg bytte ut vakre selfier med sann film. Jeg sliter:)
Jeg har nylig spilt inn film. Digitale foredrag i høy kvalitet sammen med proffe mediefolk. Sist uke måtte jeg se alt for å planlegge en teaser som snart rulles ut over alle kanaler.
Det var en sann pine!
Jeg kjenner ikke Tanja fra speilet igjen. Jeg har rare fakter, og kroppsspråket kan sammenlignes med en treningsøkt. Neseborene utvider seg når jeg prater, øynene er intense, og jeg former munnen underlig rett før jeg kommer til poenget. I noen positurer får jeg antydning til dobbelthake. Jeg ser ikke en dag yngre ut enn 50. Og jeg er yngre:)
Stemmen som i mitt hode er klar, lys og fløyelsaktig – er på filmen flat og rar! Blææ, så pinlig!
Det eneste jeg kjenner igjen er smilet! Og jeg smiler. Også av egen selvkritikk. Selvbildet er heldigvis solid. Jeg er glad i meg selv, også når jeg er snedig, ukjennelig og mindre pen enn speilbildet. Å se seg selv på film handler om trening. Eller som mitt proffe filmteam sa: «Her trenger du mengdetrening, Tanja»!
Puh! Kun om jeg må!
Heldigvis er jeg stolt av innholdet. Selv om jeg også her pirker på meg selv. Det må man for å overleve i denne bransjen. Det er alltid noe som kan bli bedre. Historier som kan kortes ned, overganger som kan perfeksjoneres, budskap som kan spisses osv. Men – jeg leverer! Fag og inspirasjon om relasjoner, kultur og teamarbeid, med stort trøkk og sterk tilstedeværelse.
«Du er helt rå», sa selveste @VeronicaSimoneYummymummy da hun hørte jeg hadde spilt inn tre foredrag etter hverandre – til sammen 4,5 timer i strekk, med kun kamera og kameramann! Takk, fra ei som «lever» foran kamera. Det var som et maraton!
Snart til salgs! En link og et passord. Voila. Ønsker kunden kontakt på direkten, kobler jeg meg på din plattform før og etter foredrag. Et rettet mot næringsliv, et mot ledere og selvsagt også til offentlige instanser som barnehager, helse, skole og SFO.
Kanskje er min strategi for veik. Kanskje er den god.
Januar 2021 gir alt for mye tid til å tenke.
Skrittene mine føles like klønete som på isen.
Jeg setter en fot foran den andre. Fremover, tilsides og oppover.
Jeg leiter etter takt og rytme – og håper jeg er en av dem som har «overlevd» når verden nærmer seg normal!