Siste nytt

Sannelig, sannelig, sier jeg dere: Led meg ikke opp på påskefjellet!

24 mar , 2016,
tanja
No Comments

Hva har dette med raus ledelse og godt arbeidsmiljø? ALT. Det handler om å verdsette ulikheter.

Lørdag i palmehelgen nøyt min mann og jeg nykokt kaffe og ferske aviser. Flere reportasjer handlet om påsken, og Thomas stoppet opp ved et idyllisk bilde av blå himmel, hvite vidder, kvikklunsj og appelsin, og sukket: «Kjenner det hadde vært skikkelig deilig med påskefjellet nå!!»

Etter 20 års samliv har vi vokst oss en god del like på hva som gir glede og påfyll i livet vårt, og det er sjelden vi er uenig om prioriteringer. Men i dette øyeblikk skjønner jeg at noen områder er vi ennå milevis ulike. Jeg tittet på bildet, og kjente på den totale motsetning. En sann glede og stor lettelse av å slippe.

Allerede som liten unge husker jeg følelsen av utilstrekkelighet med skiene festet på beina. Med en lite komfortabel bobledress lærte far meg å bøye knærne før jeg tok sats ned bakken. Rettere sagt «dumpen». En slak halvmeter midt i hagen. Jeg datt hver gang, og brukte fem ganger lengre tid på å reise meg. I ungdomstiden var jeg tredje dårligst på hele trinnet på årets skitur. Ydmykende for en ellers populær jente.

Da jeg selv fikk barn, ba jeg forsiktig om at kløne-genene ikke skulle gå i arv, og giftet meg for sikkerhet skyld med et «skitalent». Jeg skal ikke ha mye av æren at begge barna suser nedover fjellet med ulike varianter på beina, men jeg skal ha for at jeg faktisk blei med. I flere år tok jeg skiene og smilet på. For tre år siden rant jeg ned bakkene på Hovden skisenter i kjent stil. Trygge og lange svinger, men nå med hakket større fart. Min kjære står i bunnen av bakken med et svært glis og lystig stemme: « Er det ikke GØY nå når du mestrer, Tanja ???»

NEI! Det er ikke GØY! Det er ikke en celle i denne kroppen på str.42 som koser seg! Ikke nå! Ikke i fjor eller året før der heller. Hver en hjernecelle jobber på spreng for å overleve, for å tilfredsstille og for og ikke ødelegge familieidyllen.

For meg er påskefjellet unger som trenger hjelp til bindinger, våte votter og snø i nakken. Slalåm sko som nesten gir meg blodpropp, snørr som stivner på utsiden av nesen, og lag på lag med kløende «bomseklær» . GRÅ himmel, lett sludd -…. og stikker solen innom, kan du være sikker den tar med seg sur vind. Det ble mitt siste år!

I mine ulike jobber hører jeg stadig folk konkludere med at det er godt og spennende at vi er ulike. Det mener vi hvert fall når det slår positivt ut for oss selv. Som når en kursleder ber en i gruppen komme på scenen å dele gruppens refleksjoner, og 95 % får hjertet i halsen. Da klapper vi hemningsløst når en melder seg, og priser Gud vi er ulike. Like positive er vi ikke når Nora alltid glemmer å rydde lunsj-tallerken etter seg, Tommy jobber litt treigt eller når Per alltid overdøver lunsjrommet med sine helge historier. Da himler vi med øynene og snikksnakker i gangene med vår medsvorne.

Sannheten er vi er ulike på så mangt.

Vi sørger ulikt. Selv måtte jeg fortsette hverdagen som før. Jobb, venner og rutiner. Da er det lett å gå i den fellen at alle bør sørge som meg. Men noen må ha ukesvis hjemme i eget hode og smerte. Man skal være forsiktig å mene mye om sorg.

Vi blir irritert av ulike ting. Noen bruker masse energi på å irritere seg at Tommy ikke rydder lunsjrommet på «rett» måte, eller Birte som aldri gidder sette kaffekoppen sin i oppvaskmaskinen og Liss som alltid må ha informasjon inn med teskje. Selv gikk jeg opp i fistel en kveld jeg kom hjem fra foredrag og skulle ha meg en brødskive. Guttene i familien spiser gult Bremykt smør, mens jentene spiser grønt Soft Flora– og der midt i kjøleskapet står Bremyken – med Soft Flora lokk!!! Jeg kjenner irritasjonen bygger seg, og morgenen etter slenger jeg smøret foran øynene på mannen min: «Hva Søren er det du tenker med?» Thomas studerer smøret ved og først legge hodet til venstre, deretter høyre – før han utbryter med spørrende kroppsspråk.  « Hva da???»

«HVA DA??? Du har kastet feil lokk! Hatt det hodet!!!» Han kikker oppgitt på meg og avslutter med: «Er du helt autist?». Ikke før da skjønner jeg at dette «problemet» er mitt. Lokket passer perfekt, men jeg klarer nesten ennå ikke se på bildet jeg tok.

Vi blir GLAD av ulike ting. Hos meg er det ikke en fiber fra topp til tå som blir glad av fysiske utfoldelser. Venner som er i flytsonen når de går birken, sykler nordsjøritt og trener til sitt tiende maraton. Det er utrolig vanskelig for meg å skjønne. Selv løper jeg ikke til bussen en gang. Da tar jeg heller neste buss. Men så er det heller ikke mange som skjønner min beste flytsone.  Midtpunkt på scenen med hundrevis i salen, eller ALENE i storbyen. En enorm frihetsfølelse. London, Nice, New York. Vandre gatelangs, kikke på folk og sitte timevis på kafe helt alene. Se på alle fargene. Kjenne på impulsene.  Gruble. Være. Leve.

Til og med VISE glede gjør vi forskjellig. Både min mann og min sønn er til dels uttrykksløse når de er glade. De plumper gjerne ut et sterkt og kort «YES» når yndlingslaget i hockey, Washington Capitals, vinner, men så er det fort stille igjen. Selv er jeg ganske fargerik når det kommer til glede. Når Petter Nortug vant 5 milen i Falun spraket og gnistret jeg i alle farger og volum. Ungene gikk ut, og Thomas tok på seg øreklokker. Begeistrede mennesker er ikke hans favoritt, sier han 🙂

Med blonde lokker, korte skjørt og høye hæler lønner det seg ikke alltid å være FOR glad. Man kan bli oppfattet som dum. Da jeg skulle ha mitt hittil største foredrag på Oslo Kongress hus for flere hundre mennesker, ble jeg rådet til å kutte kort skjørt, og å oppføre meg dannet. Jeg skulle jo tross alt bygge opp RAUS LEDELSE-navnet. Min store helt, Per Fugelli, skulle på scenen timen etter meg, og da jeg så han sitte rett nedenfor scenen, kjente jeg gleden boble. Mest av alt hadde jeg lyst å sprudle ut mine følelser, men jeg gjennomførte foredraget etter planen. Da Per Fugelli var ferdig, tok han vesken og gikk. DA var det slutt på danning, gitt. Jeg løp etter han på mine 10 cm hæler. «Per, Per, Per….du må vente på meg…jeg har digget deg hele livet, jeg bare må ha et bilde av oss to, og bla, bla, bla» Jeg kastet meg rundt han og ba alle kjente og ukjente ta bilde av oss. Gleden var «priceless». Menneskene rundt meg reagerte ulikt. Noen syns det var morsomt, kult og befriende. Andre flaut og ubehagelig. For meg – heeeeelt fantastisk og hundre prosent naturlig. Per forlot Oslo Kongress hus med rosa leppestift på kinnet. Jeg forlot lokalet med bankende hjerte. Lykkelig og høy på livet.

 

Noen elsker kaos og baluba – mens andre må ha struktur og orden.

Noen skyr ubehagelige samtaler, mens andre spyr ut i tider og utider.

Noen vil helst ha mange regler – mens andre ønsker helst å bruke folkevett.

Noen elsker å være midtpunkt – andre ønsker å gli inn i mengden

Noen liker best å ha møtene i starten av uka – andre i slutten

 

Listen er uendelig.

Man blir aldri enig om alt, og man kommer aldri til å forstå alle. Ulikheter er sammensatt.

Ulik historie. Ulik bagasje. Ulik generasjon. Ulik personlighet. Ulik type. Ulik kultur.

 

Det ER mulig å skape vinnerkultur og godt arbeidsmiljø gjennom glede, mangfold og raushet. Medarbeidere som blir sett og verdsatt, og som har det gøy på jobb – yter bedre. I åtte år jobbet jeg på en slik arbeidsplass.  Sammen plukket vi bort de unødvendige irritasjonene, og hang det på raushetskontoen.  Deretter fokuserte vi mest på styrkene til hver enkelte.  Noen ganger var det vanskelig – men mest var det lett. Det ER også mulig å utfordre hverandre, være tydelige og strategiske i arbeidet, samtidig som vi viser varme og omsorg.

Dette er RAUS LEDELSE.

 

Min påske er reddet for alltid. Et spontant huskjøp i en liten fiskelandsby mellom Valencia og Barcelona. Her tilbringes de fleste påsker. Men unntak av i år da jobben kaller….

Sannelig, sannelig sier jeg dere – led meg ned i varmen med lettkledde klær, duggende pils, blå himmel og sol – uten sur vind!

 

Med ønske om en GOD PÅSKE – forhåpentligvis der DU har det som best 🙂