«Har du levd som du lærer?», spør Fredrik Skavlan.
Jeg har levd som du har lært, Per. Nesten.
Det er fredag. Gullrekken. Per Fugelli snakker om døden. I ukas beste sendetid forteller Per om det han har øvd på lenge. Dø. Siste boken skrives nå. «Per dør». Han bedyrer sin rett til tittelen.
Det er en helt alminnelig april dag på Jæren. Himmelen er grå, trekkfuglene kommer i bølger og vinden slår sånn passe surt i ansiktet. Palmehelg, og ferie. Etter en krevende arbeidsuke kaster jeg mine yndlings pumps på gulvet til passasjersiden, og tar retning nordsjøveien. Vakre, flate og voldsomme Jæren. Midt i livet kjenner jeg en sterk kjærlighet til denne forblåste herlighet hvor havet bruser, vindkast former sanddyner, og regnet pisker ubarmhjertig mot kinnet. Heim.
Jeg kjører sakte forbi hytten til Per Fugelli. Mørkebrun med blå vinduskarmer. Plassert midt i det åpne landskap der vinden får fart, og sjelen får ro. Her skal Per feire påske. Kanskje den siste. Jeg undrer meg om han er hjemme. Sitter han nær sin kjære Charlotte, hviler han «bort» smerte, eller er han som meg – på vei for «å lufte vettet» på Orre stranden. Jeg trår i hans fotspor, trekker inn samme luft. Her har Per tenkt kloke tanker til oppmuntring, trøst og provokasjon. Ordklangen er som den fineste fløyel
Per Fugelli er glad i mennesket. Det alminnelige mennesket.
Mens «vi» grubler på om tiggerne fra Romania virkelig er fattige, og hvilke bakmenn pengene egentlig havner hos, passerer Per tiggende rom folk med et varmt smil og en slant i koppen med budskapet: «Det tar to sekund og SE et menneske».
Mens «vi» «huffer» oss over de narkomane som ødelegger idyllen i bybildet, og nikker anerkjennende når politiet aksjonerer alle bort fra plata, snakker Per høyt om hjemsøkte, forvridde sjeler med svaiende kropper – som er syke. Vi klarer ikke hjelpe de. Men Per ber oss la være å jage dem som ville dyr.
Mens «vi» er bitt av selvhjelpstrenden der vi skal se muligheter, jakte lykke og takle motgang. Redusere stress og bli best med mentaltrening. Lese bøker og trykke på linker som lover lykke på 10 minutter, og teknikker som vil endre magisk kurs i livet, så snakker Per om det vanlige mennesket. Det ufullkomne mennesket som er
Sterkt – svakt
Friskt – sykt
Godt – vondt
Fugelli misliker sorteringssamfunnet med dyrking av styrke og forakt for svakhet. Hjerter som blir grådige og idealer som roper høyere, raskere, sterkere.
Denne kulturen skaper skille mellom vinnere og tapere. Enere og massen. Jernvilje og bløtdyr. Overmennesker og undermennesker.
Vi får mange slitne mennesker som løper på melkesyre mot mål som ligger alt for langt borte.
Noe av det verste for et menneske er og ikke bli sett. Kan du tenke deg følelsen av å være et null, bare tomhet?
Amen
I alle kanaler snakker helse Norge om regelmessig trening, kjernemuskulatur og gode pusteteknikker. Oppskrifter på deilige smoothies stappfulle med avocado, blåbær og grønne planteproteiner, og studier som viser at «perfekte» BMI-verdier forlenger livet med fire år. Treningseksperter anbefaler knebøy mens du venter på bussen, situps i sandkassen med barna, og armhevinger på kjøkkenbenken mens du lager middag. Menn med barske brystkasser og #fitmums forteller om forskning som viser at trening og sundt kosthold gjør deg gladere, smartere og full av energi.
Betyr det at jeg som aldri trener, eller drikker grønne shaker er i faresonen for å være en uintelligent og daff surpomp? Neida. Jeg har nok flaks.
Frykten for usunnhet har spist seg inn i livene våre. Vi har tid og økonomi til å perfeksjonere både kropp og helse, og mange av oss kjenner og ser veldig godt etter.
Per snakker også om helse. Han anbefaler sterkt 5 om dagen:
Trygghet
Verdighet
Handlingsrom
Tilhørighet
Mening
Når Per snakker om helsefarene i Norge prater han om å bli støtt ut av flokken, føle seg mindre verdt, mangle grunn til å stå opp om morgenen, og om å bli jaget av flinkhet. Per roper etter oss at vi må slutte å tro på alt som står på avisens fremside.
Om det hadde vært en sannhet, ville gjennomsnittlig levealder vært 7,3 år. Bli ikke for sultne på helse.
Dere blir syke av å ville være friske!
Per Fugellis tanker om helse, gir meg mening. Det gjør ikke en grønn shake, eller en tung stang med runde vekter. Det er en dybde i Pers budskapet. Det stikker langt inni sjelen min, og jeg føler meg sunn. «Samfunnet» har selvsagt bidratt til min hjernes oppfatning av hvordan en «frisk» og vakker kropp skal se ut, og mitt nakne speilbilde er ikke innafor. Men jeg er glad i kroppen min – og har ingen drømmer om smalere midje, definerte muskler eller fastere rumpe. Jeg er glad jeg er glad i meg. Fin nok. God nok. Flink nok. Sunn nok.
Det er der vi er nesten alle sammen, nesten hele tiden, i alminnelig bra. Det er der vi må trives og bygge våre selvbilder.
Det er derfor Per ber oss gi mer faen. Perfeksjonisme gjør oss til ulykkelige, motbydelige egoister. Selvsagt er ikke Per imot utvikling av talent, eller jobbe med deg selv som menneske, men han advarer mot skinnende målestokker som ligner supermenn og røde løpere.
Det ligger alltid litt egoisme i å bli veldig god i noe. Jeg tror både Per og jeg virkelig må like oppmerksomheten på scenen for å bli en god foredragsholder. Men man opplever kun underet som Fugelli snakker om, når budskapet er ærlig og dypt innefra. Per har kjent det mange ganger. Jeg har kjent det noen ganger. Det blir stille og tett nesten som et stoff, mellom meg og folk, forteller Per.
Jeg vet. Det er nær magi. Ofte skjer det på slutten av mine foredrag. Når «de lærte» med mastergrader, menn med stramme slipsknuter, og skeptikere med lilla skjerf klarer «se bak» den blonde jålen på høye hæler og korte skjørt. Det er alltid en slager når jeg «bjuder på» med humor og visdom, men fortellinger om skam og sårbarhet – vinner alltid foran suksesshistoriene #Livet #Mennesket
Jeg tviler på at Per sitt første råd ville vært selvhjelpsbøker eller mentaltrener når motgangen kommer med et brak.
For å få sjelefred må menneske godta det ufullkomne, og tåle at det forferdelige kan skje.
Jeg er takknemlig som skjønte dette allerede som ung 26-åring. Når jeg lå gråtende på et bøttekott på Haukeland sykehus mens pappaen min på 49 år fikk beskjed om at han var lam fra halsen og ned. Resten av livet. Fra frisk som en fisk, til den mest pleietrengende i hele kommunen. Et eneste sekund. Det var feil plass til feil tid. En ulykke. Uflaks. Tilfeldigheter. Ingen englevakt. Det var ikke urettferdig. Det var Livet. Det kan være meg i morgen. Med eller uten grønn smoothie.
Det er derfor jeg snakker mye om rikdommens utfordringer. Vi er bare på besøk på denne jorden en liten stund. Eller som Per sier: Alle som leser bøkene mine, vil være døde om 100 år. Hver eneste en. Skal vi minne hverandre om det?
Bruk ikke tiden ved klagemuren. Tiden er for kort. En fin silikonpupp, designlampe og krangling om 15 minutter overtidsbetaling, er lite verdt når livet butter i mot.
Vær glade som faen for å leve i verdens beste land!
Døden. Finnes det gleder med den? spør Fredrik Skavlan.
Ja. Men det er faen ikke noe lystspill.
Det er en slags jungel i siste akt.
Du kan finne noen diamanter.
Den lille flokken din blir tettere.
Kjærligheten blir sterkere.
Du blir tryggere, fordi du vet du skal dø.
Du slipper å beskytte deg så jævlig, og være så opptatt av risiko.
Masker og pynt – faller av.
Du blir mer nakent deg selv.
Det er enda deiligere å gå langs havet. På Røst. På Jæren.
Per dør snart.
Men han vil alltid leve.
Det er 14.mai 2014. Jeg skal holde foredrag på en stor nordisk konferanse. Nybegynneren Tanja Bø Uggerud kl.14. Helten min, Per Fugelli kl.15. Jeg er starstruck og full av adrenalin når jeg løper etter han på 12 cm hæler gjennom et flisebelagt kongress hus. Gleden av og endelig nå ham gjør at jeg mister vurderingsevnen, og det ender med et kraftig smellkyss .
Per ER Per. Varm, nær og med et muntert blikk i øyet.
Med flagrende kåpe plystrer Per Fugelli seg nedover Youngstorget – med sløyfen på snei og et rosa kyssemerke. Fra Tanja.
Per er forelsket i det alminnelige mennesket.
Jeg er forelsket i Per.
Takk.