Hjertet smelter, lattermuskelen får trim og juleroen senker seg når Johanne dukker opp på skjermen i «Hjem til Jul 3». I sin første lederjobb på sykehuset blir hun skygget av en konsulent som i sin rapport skal bedømme arbeidet.

«Avdelingsleder viser et pasient- og kollega-fokus som kan defineres som ineffektivt og tidssløsende. Likevel virker denne grenseløse omtanken med blanding av mye empati, men også krav, effektiviserende i lengden, fordi pasientene og ansatte blir mer kommunikative og samarbeidsvillige».

Det er film! Men kanskje ikke helt fjernt fra virkeligheten?

Å lede handler om å balansere mellom menneske og mål. Å se, verdsette og anerkjenne ulike medarbeidere – samtidig som man skaper retning, forpliktelse og resultater. Sammen. For mange ledere er denne balansen krevende. Noen tipper over i ensidig målstyring og utålmodighet etter resultater. Andre lar relasjonell varme stå i veien for tydelighet og gjennomføring. Raushet kan altså få overslag!

Jeg vet hvor jeg selv kan tippe. Etter snart tretti år som leder har jeg utviklet et indre kompass som sier ifra når balansen glipper. Det kjennes i kroppen. Da må jeg stoppe opp, justere og gjøre ting på nytt. Det er ubehagelig – men nødvendig.

Noen ledere klarer å holde vekten i vater over tid. De bygger et tydelig vi, der relasjonskontoen er sterk, samtidig som de jobber systematisk og målrettet. Det er god ledelse!

Johanne i «Hjem til Jul», er raus. Som sykepleier og menneske.

Ekte raushet opplevde jeg på det varmeste 1. juledag. En elsket pus ble skadet, klinikkene var stengte, og det var lang vei til dyrlegevakt. Fortvilelsen gnagde! Jeg kjenner ingen veterinærer, men har flere venner som er bønder! Tjue minutter etterpå sto hun der. Dyrlegen til bonden. Forlot egen julefeiring med familie for å hjelpe. På minutter var diagnose stilt og behandling gitt.

Takknemligheten fulgte meg gjennom hele julen. Jeg grublet på handlingsviljen. Rausheten. Verdien som ligger hjertet mitt nærmest. Men er jeg egentlig raus? Hva er raushet – og lønner raushet seg alltid?

For meg er raushet å gi fordi det kjennes riktig og godt inni hjertet, uten forventning om noe som helst tilbake.

Jeg lærte det av en kollega som senere ble en nær venn. Hun møtte alle mennesker med samme varme og respekt, og ga alltid litt mer enn forventet. Løsningsorientert, glimt i øyet og en villighet til å brette opp ermene. Alltid med humor og smil som smittet. Det bygde en raus kultur og en solid plattform. Et arbeidsmiljø alle ville være en del av. Hun var en rollemodell for en hel organisasjon. Det var også inspirasjonen til eget firma tittel, Raus ledelse.

Senere slukte jeg hvert ord fra boken «Raushetens tid» av Kathrine Aspaas. Tidligere journalist i Aftenposten, nå foredragsholder og frilansskribent som beskriver en vennligere tidsalder der vi er rausere, åpnere og tør å vise når vi strever, feiler og reiser oss igjen. Hun oppfordrer oss til å være hele mennesker og ikke gjemme oss i skam og perfeksjonisme, og skapte med dette ordet feiltastisk. Hun maler med ord, og utfordrer holdninger av å være den «skarpesste kniven i skuffen» til heller være «den romsligste sleiven i grøten». I sitt leserinnlegg i Aftenposten 30.12.2023 viser hun til Minouche Shafiq fra Colombia-universitetet som snakker om reisen fra hjerne til hjerte, og hun ber oss smake på ordet menneskenær. Mye tyder nemlig på at følelser og relasjoner som har blitt ansett som banalt, kan bli våre viktigste jobbferdigheter i fremtiden.

Min erfaring er at raushet alltid gir tilbake. Ofte på uventede måter, og fra uventede hold – men over tid lønner det seg. Samtidig blir raushet lett misforstått. Den kan forveksles med å være konstant snill, ettergivende eller naivt hjelpsom. Men ekte raushet rommer også mot og ærlighet. Mot til å si det som er sant, også når det er ubehagelig.

Alexander fra A-laget stiller Linn Skåber spørsmålet: «Noen ganger i livet ligger man på rygg som en skilpadde og trenger hjelp for å komme seg opp igjen. Har du noen som gir deg et dytt?»
Det finnes knapt noe mer hjelpeløst enn en skilpadde på rygg. Linn svarer at hun har flere som hjelper henne opp – men at dyttet sjelden er ømt og forsiktig. Det er direkte. Et spark.
Vi snakker ofte om «vennlige dytt», men i praksis kommer de ofte som små hint mottakeren ikke forstår.

Det er vanskeligere i private relasjoner enn på jobb. På arbeidsplassen har vi roller – og et mandat til å være tydelige. Som leder har jeg veiledet mennesker mange opplever som krevende å samarbeide med. Noen møter dette med sinne og motarbeidelse, noen velger å gå videre – mens andre tar imot tilbakemeldingene, vokser og blir sterkere utgaver av seg selv.

Jeg tror mange vil beskrive meg som raus. Både som leder og menneske. I lederrollen har jeg som forventet blitt oppfattet som falsk etter krevende samtaler. Når jeg møter mennesker med varme og senere må sette grenser eller ta upopulære beslutninger, kan rausheten bli lest som uekte.

Det kjennes godt å gi av seg selv og bidra for at andre skal ha det bra. Men jeg får det definitivt ikke til med alle! Jeg trigges av mennesker som klager på småting, og som leiter i lovverket hva de har krav på. Folk med skjulte agendaer som baner seg vei. Mennesker med bastante meninger på kompliserte spørsmål, der egen forståelse er det eneste riktige. Jeg prøver å skille mellom det jeg kan la ligge, og det jeg bør møte med nysgjerrighet. Når jeg er aktivert blir spørsmålene litt for skarpe, og det som egentlig kunne vært ignorert, får for mye plass i hodet. Heldigvis er jeg omgitt av mest mennesker med stor raushet og gode intensjoner. Familie og venner som rommer hele meg – den sprudlende, litt smågale og samtidig introverte særingen. Kolleger som deler vilt med kunnskap og utfordrer meg til å forbli lærende. Nye bekjentskaper som åpner opp, deler tanker og ideer, og beriker meg med nye perspektiver.

Man høster som man sår!

Godt nyttår!